Diagnose: Språkvegring

LFTS, tidligere kjent som Landsforeningen for Transseksuelle, er ikke fornøyd med noen av ordene som brukes om «deres gruppe». LFTS har det med å få gjennomslag for sine oppheng, både i media og Regjeringa, men nå tror jeg de har gått for langt.

Hovedpoenget med språket er kommunikasjon. Mennesket navngir ting for å kunne kommunisere med hverandre om disse tinga, om verden. Dersom noe, for eksempel transseksualisme, ikke har noe navn, kan man heller ikke kommunisere noe om det.

En del språkteoretikere og filosofer vil stille spørsmålstegn ved om noe som ikke har et navn i det hele tatt finnes. Hvis det ikke har noe navn, kan det heller ikke finnes i den menneskelige bevisstheten.

I såfall betyr det at LFTS ønsker å fjerne transseksualisme fra den menneskelige bevissthet. Men det tror jeg ikke de ønsker. De venter på «det fantastisk treffende ordet som kommer til å materialisere seg ut av intet hvis de bare venter lenge nok og ikke tar til takke med mindre treffende begreper». Som språkarbeider synes jeg det er ganske naivt å tro at ord blir til på den måten. Jeg mener også at vi må kunne kommunisere om ting selv om språket ikke alltid strekker til. Alternativet er nettopp at man fjerner «det man vil omtale, men ikke har ord for» fra folks bevissthet.

For meg er kommunikasjon viktigere enn språket i seg selv. Det sier jeg til tross for at mye av min skriving dreier seg om å finne nettopp «det perfekte ordet».