«Syns inte, finns inte» – fra usynlig til selvlysende

Villvettene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, ja gjør det fortsatt.

Hvordan kan du vite om du finnes hvis ingen ser deg? Hvis det folk ser og tror er deg, slett ikke stemmer med hvem du selv mener at du er, finns du egentlig da? I dette ligger min eksistensielle angst. Uten å kunne speile seg i andre mennesker er det vanskelig, nesten umulig, å finne ut hvem man er.

Jeg understreker alltid at de aller fleste transfolk ikke er like glade i oppmerksomhet som det jeg er. Men hvordan de kan unngå det har jeg egentlig aldri forstått. For meg er oppmerksomhet det motsatte av usynlighet, altså det motsatte av den fæle følelsen jeg hadde før jeg kom ut. I tillegg er det å fortsette å synes, fortsette å finnes, også en protest mot avslaget fra Rikshospitalet.

Så ender jeg ofte opp i motsatt grøft; å være selvlysende, transmann med stor T. Men heller det enn villvettenes trussel om å ikke synes, ikke finnes.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag

Det var altså forrige helg. Fredagen var det middag og opplesning på Barometeret. På kort varsel steppa jeg inn som konferansier. Det gikk faktisk ganske så bra. Jeg var ganske nervøs, siden mange der ikke hadde sett meg siden årsmøtet i fjor, som var aller siste gang jeg gikk i skjørt. Men det gikk veldig bra og jeg fikk masse positive tilbakemeldinger.

Lørdagen var det uformell fest med obligatorisk allsang av «Kor e hammaren, Edvard» og gitarspilling. Morsomt med så ulike folk samla. Selvsagt ble det en del diskusjoner om kulturpolitikk. Jeg hadde det som plommen i egget. Jeg fikk også høre at det merkes at jeg er mer sosial og åpen – mer meg selv rett og slett. Godt at andre også legger merke til det.

Forsidestoff

Ja, i går var jeg i avisa Tromsø, i dag i VG. Jeg må bare konkludere med at det skjer åpenbart veldig lite her i byen nå jeg havner på forsida av lokalavisa. Og det å ramse opp gamle navn; hva i all verden skal det være godt for? Jeg syns det er på linje med å trekke fram hvor gammelordføreren var da han slutta med bleier, men journalistene syns visst det er viktig informasjon…
For ikke å snakke om dårlig språkføring, trykkleifer og annen feilinformasjon. Littegrann frustrert nå. Samtidig er det jo hyggelig når folk sier at jeg er tøff og har sett meg i avisa Og så ble det bra bilder. Kanskje er det noen som blir litt opplyst eller kjenner seg litt igjen som leser det, og da har det jo vært verdt det.

Folkeopplysning på skolebiblioteket

Nå har jeg jobba her noen uker. Nesten hver dag byr på n innsikt i hva kjønn egentlig er i vårt samfunn. Sånn sett er det spennende å jobbe på en ungdomsskole. Det er allment kjent at ungdom i denne aldersgruppa er blant de mest konforme når det gjelder kjønnsroller og stereotype oppfatninger. Kanskje nettopp derfor er det så interessant å se hva som skjer når de møter noen de ikke kan plassere.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om jeg er dame eller mann. Og akkurat nå er det et litt komplisert spørsmål. Jeg vil under ingen omstendigheter påstå at jeg er dame, men så lenge kroppen min er som den er, kan jeg ikke egentlig si at jeg er mann heller. Så jeg har svart med å spørre hva de tror jeg er, om det egentlig spiller noen rolle eller om de tror det er så enkelt. Forrige uke kuliminerte det i følgende uttalelse: «Ja, men kan du ikke bare si om du er dame eller mann? Jeg blir gal!» (Da er vi minst to) Så da presenterte jeg hjemmesida mi og håpa at de kunne bli litt klokere. Og nå vet alle det. I går kunne følgende samtale overhøres på skolebiblioteket:
– Tarald, er du en mann med kvinnekropp?
– Jepp.
– Er ikke det litt ekkelt?
– Jo, ganske.

Dessuten har jeg fått spørsmål om å stille opp i avisa.

Min første tatovering

I dag fikk jeg min aller første tattovering! Har jo tenkt på det i ti år, hvis ikke mer, men nå trengte jeg en manndomsprøve og en overgangsrite. Det gjorde vondt, men ikke så veldig. Jeg verken hylte eller grein og satt helt i ro. Flink gutt! Tror ikke jeg kommer til å dekke kroppen med blekk, men som markering var det en veldig fin ting å gjøre. Har litt lyst til å markere min litterære debut på samme måte. Vi får se.

Og det gjorde jeg.

Oslotur

Før jeg dro til Oslo fikk jeg endelig fortalt at jeg er transkjønna til min beste kompis. Det føltes veldig bra. Han ble overraska og samtidig ikke så overraska når han fikk tenkt seg litt om. Han sa at han hadde lurt på om jeg av og til ønska å være mann, men begrepet transkjønna/-seksuell hadde ikke slått ham.
Og så fikk han vite mitt nye navn; Tarald. Han smakte litt på det og konkluderte med at det er sån han ser meg for seg som mann. Den uttalelsen betydde mye, for det innebærer jo at han kan se meg som mann. Ikke mange folk som kan det.

Jeg er i gang!

Endelig ser jeg lysere på framtida. Jeg har funnet en slags fred i det jeg innrømte for meg selv at jeg er transkjønna og ønsker behandling, og lot alle forbehold fare. Fortsatt er jeg bevisst på at et «kjønnsskifte» ikke vil løse alle mine problemer, men jeg vil bli et helere og bedre menneske. Det er jeg rimelig sikker på.
Totalt tre ganger har jeg vist meg som mann ute blant folk. Nå har jeg til og med slutta å bruke veske 😉 Det begynner å bli på tide å informere folk, spesielt dem jeg kan møte på når jeg framstår som mann. Ja, jeg håper jo at jeg framstår som mann, men gutt er nok nærmere. Erfaringene hittil får meg til å tro at jeg passerer sånn noenlunde, i alle fall på avstand. Jeg har stor tro på kroppsspråkets betydning.

Et nytt liv

Ja, jeg har definitivt tatt skrittet inn i en ny del av livet mitt. Gamle tanker, venner, følelser og overbevisninger forsvinner og nye kommer til.
Møtte en fyr på kafe i dag som jeg har møtt på Gaysir. Han var kjempehyggelig og pusha meg litt på at jeg må komme ut av skapet. Joda, jeg skal bare finne ut hvilket skap det er, så skal jeg nok komme ut av det med brask og bram, kjenner jeg meg selv rett.
Han snakka om sin egen komme-ut-prosesss som homofil og om venninna som er transkjønna. Hun skal snart opereres, så jeg får ikke møtt henne før etterpå en gang, men planen er å møtes alle tre.
Han skjønte veldig godt at jeg trenger støtte i prosessen og virka innstilt på å hjelpe meg inn i et skeivt miljø. Det virker foreløpig litt skummelt på meg, men det er bare et tidsspørsmål, for det frister også.
Jeg merker at jeg virkelig trenger nye venner. Jeg trenger noen som forstår. Noen som vil akseptere det når jeg forteller det har jeg allerede et par av, men jeg trenger virkelig støtten i å ha noen som vet hva jeg snakker om, som jeg ikke må forklare i det uendelige for. Jeg med mitt svartsyn hadde virkelig godt av å møte en så positiv person!
I det siste har jeg hørt veldig mye godt om Skeiv Ungdom. Bare synd at jeg har litt over et år til jeg er over aldersgrensen deres. Kanskje jeg burde melde meg inn mens jeg kan? Kanskje kanskje…

Og det gjorde jeg, blei med i styret for Skeiv Arktisk Ungdom i Troms (SKAUT) og var engasjert med liv og sjel til jeg gikk av med pensjon. Kom ut med brask og bram av riktig skap gjorde jeg i 2006. Jeg fikk definitivt et nytt liv da jeg kom ut – og et mye bedre liv. Tusen takk, Behrooz!

Redigert september 2008