Reisen til Aldabra

I 1879 seiler et skip kalt Debora fra Bergen. Ombord er en broket forsamling kristne emigranter. Noen har fortalt dem at Aldabra ligger som en uberørt perle i det indiske hav og bare venter på å bli kolonisert. Stort mer vet de ikke, men de er overbevist om at dette er deres lovede land, et tropisk land der ingen ennå bor. De har brukt alle sparepengene sine på et lite skip og nå setter de kursen sørover. Ombord er også min tippoldemors bror, Rasmus Elias Rasmussen. Han har ikke investert penger, bare tid og arbeid siden han er sjømann.

Det er slikt man leser om i eventyrbøker, og navnet Aldabra må ha bidratt til emigrantenes forventninger. De visste neppe at navnet stammet fra arabisk og henspilte på de ugjestmilde forholdene på atollen.

Langt om lenge runder de Sør-Afrika og kommer seg helberget til Madagascar, der det er norske misjonærer. Noen av de reisende har vært sjøsyke i 90 dager. Men nå nærmer de seg Aldabra, spenningen stiger.

Og så får de høre at der ikke finnes ferskvann. Dessuten har franskmennene for lengst lagt beslag på Aldabra (på denne tida var den vel kommet i hendene på britene?). For en gigantisk skuffelse! De prøver å selge båten, men går med tap. De kommer seg ikke engang til Aldabra, hele selskapet oppløses og bare noen få vil fortsette for i alle fall å ha sett øya.

Min tippoldemors bror får altså aldri sett kjempeskilpaddene og resten av den fantasktiske naturen som finnes her. I stedet drar de fleste til britenes Natal, dagens Durban, og blir blant de første nordmenn som bosetter seg der. Rasmus Elias tilbringer 5 år der som seilmaker. Han fikk selskap av sin forlovede og sin mor, han gifter seg og kommer hjem i 1885 med en liten sønn. Det aller beste med hele eventyret (fra mitt synspunkt) er at han skrev ned beretningen om Debora-ekspedisjonen! Av ukjente grunner anonymiserte han seg selv under navnet «Sjømannen James».

Beretningen slutter med at han påstår å slå seg til ro i Bergen, men der var han litt raskt ute. Han blir involvert i Bergen havnemsjon (visstnok en forløper for den indre sjømannsmisjon). Han blir mannskap ombord på Gokstadskipskopien «Viking» som seiler til verdensutstillingen i Chicago i 1893, noe han skriver bok om. Før han til slutt utvandrer til Lisbon, Illinois, USA i 1906 med familien. Det er imidlertid grunn til å tro at to av hans søsken slo seg ned i Afrika (midlertidig eller permanent), og da mest sannsynlig Durban, Sør-Afrika. Kanskje finnes det fortsatt fjerne slektninger der nede?

Det er skrevet relativt mye om Debora-ekspedisjonen. Jeg vil sitere litt som handler om Rasmus Elias, fra en annen førstehåndsberetning:

Erik Ellingsen:

Stuerten mente at de syke trængte extra forpleining, kom med sin kokebok og lavet efter de bedste pudding paragraffer en slags pudding – men om det var pudding eller kake er ikke godt at si.  Deboras utrustning var meget tarvelig saa det var ikke meget at ta op. Stuerten utdelte puddingen efter forgodtbefindende slik at ikke alle fik.  En kvinde, som var fortrydelig over tilsidesættelsen spurte: Hvorfor ga du ikke os pudding?  Har ikke vi samme ret som de andre?  Stuerten var 6 fot höi, den störste og stærkeste av os alle og kunne taale hvadsomhelst, kun ikke at bli dadlet.  Han kom inn i byssen, satte sig paa bænken ved siden af meg og graat saa taarerene randt.  Jeg mente, det var ikke noe aa graate for men stuerten var av en annen mening.

Aldabra har aldri hatt skikkelig bosetning og var lenge forbudt område for andre enn biologer og andre forskere. Charles Darwin var den første som ønsket å verne atollen. I dag tillates små grupper av økoturister. Tenk så kult det hadde vært å få besøke dette stedet som min tippoldemors bror aldri fikk se!

Lest: Førti dager uten skygge

Førti dager uten skygge av Olivier Truc er noe så sjeldent som en kriminalroman/thriller som bør leses av alle nordmenn.

Først var jeg skeptisk. Kan en franskmann skrive om Finnmark? Dessuten liker jeg som kjent ikke thrillere, siden dynamikken ofte avhenger av en uintelligent hovedperson eller lite troverdige hendelser. Slik er det ikke her. Hovedpersonen Klemet Nango er ikke uintelligent, bare svært forsiktig (med god grunn) og uten ambisjoner. Til gjengjeld er partneren i reinpolitiet, søringen Nina Nansen, både intuitiv og naiv, men like fullt intelligent. Og hendelsene er så troverdige at man fryser på ryggen.

Sapmi sett fra Frankrike er selvsagt eksotisk, men ikke mer eksotisk enn at skildringen er realistisk. Faktisk viser det seg å være en styrke at forfatteren ikke tilhører kolonimaktene i nordområdene (Norge, Sverige, Finnland). Truc skriver et speil vi kan se oss selv gjennom og skjemmes. Førti dager uten skygge er en tankevekkende roman, og til dels også provoserende for de aller fleste, vil jeg tro. Dette er en sjeldenhet i spenningslitteraturen.

Romanen foregår hovedsakelig i og rundt Kautokeino. Det er derfor naturlig å sammenligne den med Kautokeino en blodig kniv som jeg leste i fjor. Bøkene er svært forskjellige, og det tror jeg delvis skyldes forfatternes tilknytning til stedet. Fjorårets bok forsøkte å gi et bilde av samisk samtid og samiske særegenheter. Trucs bilde av Kautokeino etterlater derimot en bedre forståelse for koloniseringens psykologi – og en skremmende sådan. Det trekkes klare paraleller mellom Sapmi og Kongo, noe som burde skremme alle med en viss forståelse av kolonihistorie.

Innslaget av konspirasjon og korrupsjon er på et troverdig nivå, for en gangs skyld. Det er noe av det som er så skremmende. Romanen beskriver den typen korrupsjon som mest sannsynlig finnes på mange småsteder i Norge, iblandet konfllikten mellom rasister og samer.

En av innvendingene mine etter å ha lest boka er hovedsakelig knytta til oversettelse. Ville det ikke være naturlig å bruke samiske ord for samiske ting når dette er ord som er allment kjent i Norge? Jeg tenker spesielt på ord som lavvo versus telt. Når det gjelder karakterene synes jeg nok at noen av dem blir litt vel endimensjonalt onde, og at fortelleren er for allvitende. Vi får innblikk i de fleste karakterenes tanker og følelser, uten at det gjør dem mer nyanserte, og for en sjangerpurist som meg blir det støy. Likevel er boka den beste jeg har lest i thriller-sjangeren og anbefales på det sterkeste. Mens flere av karakterene er typer, gir de til sammen et nyansert bilde av samer og nordmenn/svensker.

Hovedpersonene fortjener ekstra skryt. Klemet og Nina er så flerdimensjonale at jeg inderlig håper forfatteren vil bruke dem igjen. Klemet er eneste same i politiet og har et ambivalent forhold til sin samiske bakgrunn, som inkluderer en bestefar som ga opp reindrift, læstadiansk familie og en barndom på fornorskingsinternat. I Nina ser jeg meg selv da jeg kom til Nord-Norge som 18-åring. Også hun kommer fra Vestlandet, riktignok fra bibelbeltet rundt Stavanger. Begge karakterene har stoff i seg til flere bøker. Til sammen gjør de at bildene av både kolonimakten og samene blir nyansert og antyder håp for framtida, noe som ellers er mangelvare i romanuniverset. Førti dager uten skygge er en dyster samtidsskildring som kanskje kan føre til økt selvinnsikt for nordmenn.

(Og så lurer jeg på hvorfor ingen av mine samiske venner har fortalt meg om Juksakka – gudinnen som forvandler jenter til gutter?!)