En ting som irriterer meg hver gang jeg går til en psykolog el.l. er at de ikke har noe begrepsapparat for å forstå forskjellen mellom selvtillit og tillit til andres oppfatning av en. Jeg mener det er en stor forskjell. Les videre
Om det skriver Immanuel i dag. Mens jeg nekter å ta det innover meg. Disassosierer meg fra min kropp for ikke å kjenne på følelsene. Orker ikke å ta innover meg at noen mener jeg ikke er meg, at jeg ikke finnes. Aner de hvor kort veien er til faktisk ikke å finnes? Kognitiv dissonans kalles det når de tilbakemeldingene man får fra omverdenen ikke stemmer med den man er. Sånt gjør folk syke. Så i rent selvforsvar fornekter jeg at kroppen finnes. Da slipper jeg å ta livet av den.
Også på en annen måte er kroppen min åsted for en kamp; en kamp mellom østrogen og testosteron. Og selv om cellene mine ennå ikke vet det, kommer testosteronet til å vinne. Den kampen tar jeg helt med ro.
Jeg kjenner ei dame som gikk på østrogen i 8 år uten å få noen operasjoner, noe som førte til testikkelkreft. Jeg har sett filmen om Robert Eads som døde av kreft i kroppsdeler han aldri skulle hatt. Jeg kan ikke annet enn be om at det ikke blir min skjebne.
Jag vet inte hur det är att vara du. Jag vet inte hur det är att vara som du. Hur det är att känna sig hemma i sin kropp. Att inte vara på ständig flykt undan allt som påminner om någon slags fysisk verklighet. Jag vet inte hur det är att se sig själv i spegeln och veta spontant att det är jag. Jag vet inte hur det känns att inte leva i en ständig dissociation.
En gang hadde jeg en forestilling om at alle kvinner egentlig ville være menn. Self-Made Man av Norah Vincent må være det sterkeste motargumentet jeg kunne ønske meg. Boka er historien om hvordan hun inntok mannsrollen for ett og et halvt år, og litt om hvorfor det endte med sammenbrudd.
Jeg begynte på boka med lave forventninger, i håp om å kanskje finne noe som kunne hjelpe meg i å finne mer av mannen i meg selv. Det fant jeg ikke. Derimot fant jeg mye gjenkjennelse, både i det å prøve å bli godtatt som mann med åpenbare fysiske handicap, og ikke minst i beskrivelsen av hvordan det er å framstå som et annet kjønn enn det man er innerst inne. Det sistnevnte var nesten smertefullt gjenkjennelig.
Hun kaller det som skjedde for kognitiv dissonans og beskriver det som et økende gap mellom hvordan man selv oppfatter seg og den tilbakemeldingen man får. Resultatet blir et indre kaos som fører henne til lukka avdeling. Hun får problemer med å skille mellom hva som er sant og hva som er rolle.
Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle like boka så godt og kjenne meg sånn igjen. Den ga meg en bekreftelse på at det jeg gjør er riktig ved å peke ut forskjeller mellom menn og kvinner og ved å styrke troen min på at kjønn ligger i hjernen. Norah Vincent har motbevist min tidligere tese om at alle kvinner helst vil være menn. Etter å ha lest hennes historie har jeg en bedre forståelse av hva kjønnsidentitet er og ikke er.
Ikke alt ved boka fortjener like mye skryt. Fokuset på biologiske forklaringsmodeller, tendensen til biologisk essensialisme, kjønnsdualismen og det amerikanske preget trekker litt ned for min del. At testosteron, nok en gang, framstilles som noe som gjør menn til zombier og brukes til å forklare alt forfatteren ikke forstår ved menn, er en av bokas største svakheter.
Jeg anbefaler alle å lese Self-Made Man, helst med et litt kritisk blikk. Her er mye fornuftig, men alt bør ikke svelges rått.
Tarald Stein 