Selvhjelp?

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

Gjennom en ørken av klisjéer – om å skrive kjærlighetsdikt

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!