Slekt og gener

DNA og gentesting er visst det store i slektsforskninga for tida. Uten at jeg skjønner poenget. Det eneste måtte være slik det ble brukt i en amerikansk episode av Who do you think you are: Der en afroamerikaner tok en DNA-test for å finne ut hvilket land i Afrika hans forfedre kom fra som slaver, og evt. finne slektninger. Det gir mening. Og som nordmann hadde det kanskje vært interessant å vite om det finnes irske treller eller samer langt bak i historia.

Men å bruke det for å undersøke konkrete slektslinjer? Det finnes så utrolig mange feilkilder. Selv i dag, der DNA-testing er mulig og skammen ved barn utenfor ekteskap er minimal, regner man med at 10% av alle barn har en registrert far som ikke er deres biologiske. Fortsatt blir den mannen som er gift med mora automatisk regna som far til barnet («pater est»-regelen).

Før i tida var det å få barn utenfor ekteskap utrolig skambelagt og kunne føre til både bøter og tvangsarbeid. Spesielt ble det straffa hardt hvis en av partene var gift. Forutsatt at mora hadde mulighet til å vite hvem faren var. Hvis man er gift og har et sidesprang er det ikke nødvendigvis opplagt hvem som er den biologiske faren, og kvinnene hadde altså gode grunner til å si at ektemannen var barnefar.

I de nærmeste generasjonene er dette noe som kan sjekkes med en gentest, men lenger tilbake må man da stole på at alle seinere generasjoner er registrert med riktig biologisk far. Jeg antar at man kan nøste bakover generasjon for generasjon, men det vil kreve mange DNA-tester og bli dyrt. DNA-testing forutsetter også at det finnes nålevende etterkommere i andre slektslinjer enn din egen, noe som ikke er en selvfølge. Hvilke gener man finner er avhengig av kjønn, slik at disse nålevende etterkommerne må ha et bestemt kjønn også. Og disse slektningene må gå med på (og kanskje betale for) en gentest.

Jeg skjønner rett og slett ikke at folk begir seg inn på dette. Og jeg mener at det er et feilspor i slektsforskning. Hva er det man ønsker å oppnå? Noe av det jeg finner mest interessant er muligheten til å forstå de slektningene jeg har møtt, spesielt dem jeg har lite til felles med. Hvordan ble de slik? Hvordan var oppveksten deres? Hvordan ble de preget av sine foreldre? Og hvem var foreldrene, hvordan ble de slik? Altså tror jeg at miljøpåvirkning i oppveksten er vel så viktig og interessant som gener. Et av mine kommende prosjekter er å undersøke alle fosterforeldrene i slekta og kartlegge deres slekt. I noen tilfeller prega de nok mine slektninger mer enn de biologiske foreldrene gjorde.

Denne innstillinga er nok påvirka av at mitt biologiske kjønn har hatt svært lite å si for hvem jeg er. Derimot er jeg selvsagt prega av å ha blitt oppfatta som og sosialisert som jente, og i enda større grad av det manglende samsvaret mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Som kanskje har en biologisk forklaring forskerne ikke har funnet ennå.

Min innstilling til slektsforskning er også prega av at jeg har en god venn som har en registrert far som sannsynligvis ikke er hans biologiske. Min venn driver slektsforskning og har kartlagt også sin registrerte fars slekt. Jeg tror i alle fall vi preges mer av de foreldrene vi vokser opp med enn av eldre generasjoner vi aldri har møtt. For min egen del vet jeg at min fars yrke, prest, har mer å si for min klassetilhørighet enn ørten generasjoner bakover av bønder, fiskere, tjenere og leilendinger. Men så driver jeg heller ikke slektsforskning for å finne ut hvem jeg er, men mer for å finne ut hvem jeg ikke er.

Byslekt

Når man søker etter slekt på landet er bygdebøkene til stor hjelp. Noe tilsvarende for byene finnes ikke. Så hvordan finner man ut av slektskap med kirkebøker som eneste utgangspunkt?

Som oftest har man en dåp av et ektefødt barn som utgangspunkt. Er man heldig er både mor og far oppført, men i eldre tid ble gjerne bare faren nevnt. Og er man riktig uheldig har han et veldig vanlig navn som Hans Olsen og et søk etter ekteskap resulterer i et utall treff. Det man da må gjøre er å eliminere ekteskap. Her er noen tips:

  • Koner som dør før barnet blir født kan strykes. Det samme kan kvinner over 50.
  • Man kan søke opp flere barn av Hans Olsen i håp om at mor er oppgitt der.
  • Man kan undersøke hvem fadrene er, ofte finner man en fra hver av foreldrenes familie, spesielt ved de eldste barnas dåp.
  • Barn av Hans Olsen som deler flere fadre er mest sannsynlig søsken.
  • Sjekk om det paret du mistenker får andre barn for tett opptil det du er på jakt etter. La oss si at Hans Olsen og kona Marie Pedersen får barn i juni. Da kan de ikke få et nytt barn allerede i september.
  • Det er sannsynlig at noen av barna er døpt i samme kirke som foreldrene giftet seg i. Lag en tidslinje.
  • Sjekk også om Hans Olsen er oppført som fadder hos det du nå antar er hans søsken.
  • Det er også sannsynlig at ekteparet kommer fra samme sosiale klasse. Hvis faren til hans var borger i byen, er det mindre sannsynlig at hans kone Marie er datter av legdslem Peder. Her trengs det en del sosialhistorie for å vite klassetilhørighet.
  • Normene for oppkalling av barn ble oftest fulgt. Den førstefødte sønnen skulle kalles opp etter sin farfar, den andre sønnen etter morfar, den første datteren etter farmor og den andre datteren etter mormor.
  • I de fleste tilfellene er mannens yrke permanent.

Summen av dette blir at du med stor sannsynlighet har funnet riktige foreldre.

Feilkilder:

  • Klasse var ikke alltid permanent. Det kunne ta mange generasjoner å klatre oppover, men bare en å falle ned.
  • Krangel i slekta var nok ikke uvanlig, og da vil ikke dåpsfadre være til noen hjelp (kanskje bare forvirrende). Dette kunne også få dem til å avvike fra normene om oppkalling.
  • Døde barn. Hvis du har en folketelling som utgangspunkt vil bare levende barn vises. Den eldste heter da kanskje Osmund og man kunne tro at han er oppkalt etter farfar, mens han i stedet er oppkalt etter morfar. Den eldste døde nemlig.
  • Hverken bosted eller yrke er helt permanent. Kanskje drakk han og mista jobben, kanskje jobba han seg oppover og spesialiserte seg.

Skifter, altså arveoppgjør, kan trumfe alle andre kilder når det gjelder å fastslå slektsskap, men disse finnes bare der det faktisk finnes noe å arve. De er heller ikke transkribert, og etter mitt syn generelt uleselige.

Generelt er forskning på byslekter i lavere klasser en oppgave for viderekomne. Jeg synes det er den mest spennende delen av hobbyen, men også den vanskeligste. Derfor er jeg nok også mest stolt av den slektslinja jeg har klart å spore ni ledd bakover bosatt i Bergen.

Kulturkrasj innad i Norge

Selv om Norge er et uvanlig homogent land, kan det likevel oppstå krasj mellom ulike kulturer.

By/land, kyst/innland

Mitt første kultursjokk inntraff da jeg flytta fra Bergen til Jølster som 12-åring. I Bergen (nærmere bestemt en utskjelt drabantby med dårlig rykte) opplevde jeg at nye mennesker ble oppfatta som spennende og interessante, enten de kom fra Ålesund eller Vietnam. Tanken om at alle skulle være like, med like interesser og væremåter, var ganske fjern.

I Jølster ble nye mennsker sett på med mistenksomhet, enten man kom fra Bergen eller Sri Lanka. Alt som avvek fra det normale, som var det opprinnelig jølsterske, ble oppfatta som en trussel eller et direkte angrep på den jølsterske folkesjela.

Jølster er en jordbrukskommune på Vestlandet, uten tilknytning til sjø. Historisk har innlandsområder hatt mindre migrasjon enn kystområder. Man har aldri vært vant til fremmede. Dette kan være en del av forklaringa. I tillegg kommer det faktum at Bergen er en stor by med stor migrasjon både historisk og i dag.

Det var et sjokk å innse at det kunne være så stor forskjell i måten å tenke på innad i Norge, mellom etniske nordmenn.

Norsk/samisk

Det andre store kulturkrasjet i livet mitt skjedde da jeg som voksen bosatte meg i Tromsø og fikk samboer. Jeg opplevde denne kulturforskjellen som mindre og overså nok hvor dypt påvirka den nordnorske kulturen er av samisk kultur.

Jeg har tidligere kommet ut av skapet som «wannabe-same». Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. I ettertid tror jeg at mer kunnskap om samisk kultur (ikke om byggeskikk og klesdrakter, men om de uskrevne reglene for menneskelig samhandling) hadde hjulpet meg både i studier og sosialt.

Aha-opplevelsen kom på et seminar i sosialantropologi. Mens nordmenn sier at «den som tier samtykker», er samisk taushet en protest. Dette er en del av den samiske kulturen som jeg har inntrykk av har overlevd i beste velgående, kanskje til og med spredd seg til den norske befolkninga. Og så langt den delen av kulturen som føles mest fremmed for meg. Det er som å møte et folk som snakker samme språk, men der ja betyr nei. Noe som var et av irritasjonsmomentene i dagliglivet.

Konklusjon

Selv i et så homogent land som Norge finner vi altså kulturforskjeller som kan gjøre ting vanskelig, spesielt dersom man ikke er klar over dem. Jeg tror at Jølster hadde gjort mindra skade på min sjel dersom jeg var klar over at vi flyttet til en annen kultur. Og kunnskap om samisk kultur ville gjort det lettere å leve i Nord-Norge (selv om samboerforholdet nok uansett ville tatt slutt).

Jeg har altså opplevd kulturkrasj som skyldtes både geografi og etnisitet. I tillegg kan man si at ulike klasser har ulike kulturer. Det som blir oppfatta positivt i middelklassen blir ofte sett ned på av arbeiderklassen, og omvendt. Kanskje kan man også snakke om kjønnskultur, både når det gjelder normer for samhandling på tvers av kjønnsgrensene og innad i gruppene.

Meningen med Twitter – eller Twitter og klasse(kampen)

Bjørgulv Braanen har gjort det igjen; avslørt sin manglende forståelse i en leder i avisa Klassekampen. Denne gangen handler det om Twitter.

Nå er nok ikke jeg i Braanens målgruppe, ettersom jeg allerede har kommet ut som del av kultureliten (som forøvrig i skremmende stor grad leser Klassekampen). Likevel skal jeg avsløre et par punkter hvor han tar feil, i tro på at det som gjelder meg også gjelder flere. Les videre

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Les videre

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra. Les videre

Morfar og Besten – ein hyllest

Morfar var litt fjern for oss ungar. Han trengde ro og mykje tid for seg sjølv. Det gjorde ikkje så mykje, for han tok det igjen. Som den gongen han vart med for å bade. Eg hugsar enno korleis han låg der og flaut i dressen sin og las avisa. Det var eit skikkeleg kult syn!

Då han var ung var han emissær for indremisjonen og reiste langs kysten av Noreg. Han dreiv og slekts-garden ei stund og var den einaste i mils omkrets som hadde påfugl. Kanskje ikkje så uventa at han la ned drifta og starta gartneri i staden. Elles var han både revisor, organist og klokkar. Av mine besteforeldre var han nok den som hadde lest mest, om enn hovudsakeleg religiøs litteratur. I alle fall støtta han meg då eg sa eg ville skrive. Han såg nok ikkje for seg at eg skulle skrive porno ; )

Han kunne temje villkattar og hadde alle norske frimerker i samling og mange andre frimerke. Han var eit menneske som gjorde så godt han kunne. Kanskje låg styrka hans på andre område enn det som er normalt, men ingen kan seie at han ikkje var allsidig. På tysdag vert han gravlagd. Eg kjenner meg viss på at han no er på ein stad der han har det betre.

Besten var heilt anleis og leikte gjerne med oss ungar. Han var alt anna enn skrøpeleg og gjorde alt det som bestefedre skal gjere. Han tok meg med ned i kjellaren for å snekre og viste meg eit meir tradisjonelt mannsideal enn eg finn elles i familien min, eller kanskje det skuldast at han var arbeider? Takka vere han assosierer eg røyklukt til noko positivt og trygt. Eg arva askebegre etter han. Kanskje pondusen og? Satsar på at eg ikkje har arva anlegg for å miste håret frå han, i så fall har eg vel munkesveis innan neste somar…

Besten sin humor var ikkje alltid av den snille sorten, men humor var det. Det var den som mest merkbart forsvann etter kvart som slaga kom tettare. Ting han før sa på skjemt vart då sagt i fullt alvor og såra ein del av dei rundt han. Han miste realitetssansen og kunne gløyme å ta seg ein røyk på ei veke eller meir. Eller gløyme at han nett hadde røykt og ta ein til like etter. Det står for meg som eit mål på kor uverdig det er å verte sjuk og gamal. Den Besten eg kjende var borte lenge før han vart lagd i jorda.

Eg likar å tru at eg har gode sider frå begge desse sidene av manndomen – Morfars og Bestens. Sjølv om dei ikkje pustar lenger, lever minna om dei. Og saman med andre frå fjern og nær utgjer dei mi samling av mannlege førebilete.