Kjønnskontrast

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske «transition» som på norsk kan dekkes av «overgang», men ikke helt. Dessuten er ikke «overgang» et verb. Ordboka foreslår «å overgå», og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet «å transe» for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. «Å transe» handler om kjønnsuttrykk, mens å «transisjonere» handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av «to transgress» som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av «to transition».

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. «Å skifte kjønn» kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av «å skifte kjønn», ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det «kjønnskonvertering». I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med «å skifte kjønn». I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

lhbT – gode intensjoner

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: «Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.» Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre «homo»-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter «legning/seksuell orientering» med «kjønnsuttrykk».  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.

Mindre aksept for transpersoner i dag enn for 5000 år siden?

Nylig dukket det opp et mannsskjelett gravlagt som kvinne i Praha, datert til å være ca 5000 år gammelt. Og som vanlig påstås det å være en homofil mann. Både transperson og homofili er nye begreper (hhv. ca. 100 og 200 år gamle), men mennesker har til alle tider og alle steder hatt varierte kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer.

Matt Kailey skriver om hva det kan bety at en person med mannlig biologi ble gravlagt som kvinne. Funnet tyder på at denne transpersonen ble akseptert som kvinne. I dag vil både offentlige myndigheter og mange enkeltmennesker kreve at man går gjennom en eller flere operasjoner for å akseptere oss som riktig kjønn.

Det er foretatt en god del liknende funn fra mange ulike kulturer og tidsperioder. Blant annet er det funnet kvinneskjeletter i vikingegraver med typisk mannlig utstyr (sverd, skjold osv.). Mange kulturer har trodd at kjønnsoverskridende personer har hatt spesielle evner og har derfor ofte gitt transpersoner religiøse funksjoner i samfunnet. Dette gjelder for eksempel gammel samisk kultur, hinduismen og en del nordamerikanske indianerstammer (two-spirit).

Har utviklingen gått baklengs på dette feltet? Representerer moderne vestlig kultur et historisk lavmål når det gjelder aksept for transpersoner?

Hva kan jeg gjøre for DEG, lege?

Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.

Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.

Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.

Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig.

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Grunner til å være deprimert denne uka

Det er to saker som har engasjert meg den siste uka, delvis mot min vilje. Den ene er saken om Steven og Tiwonge i Malawi som arrangerte en forlovelsesseremoni og ble arrestert for homofili. Denne uka ble de idømt 14 års fengsel.

Etter dommen har saken nådd norske medier. Hele veien omtales de som et homofilt par. Det gjelder ikke bare norske medier – selv underskriftskampanjene som protesterer mot dommen omtaler dem som homofile menn. Ingen i Norge vet jo at Tiwonge er et kvinnenavn. Tiwonge er nemlig transkvinne. Å omtale henne som mann og med mannlig pronomen blir derfor enda et overgrep. Kanskje virker det ikke så alvorlig i forhold til en fengselsstraff på 14 år. Jeg tror likevel det nettopp kan være dråpen som får begeret til å flyte over. Når selv dem som utgir seg for å støtte deg ignorerer hvem du er, vil det være lett å miste siste rest av håp om rettferdighet.

Samtidig setter Carl I. Hagen i gang en svertekampanje mot sin datters eks, Lise Lindalen. Lise er i likhet med Tiwonge transkvinne. Og jeg som trodde at vi endelig begynte å få en viss klarhet i begrepene får lyst til å legge meg ned og gråte. Lise omtales som «han», å være transperson er en legning og sammenlignes med å reise over det amerikanske kontinent på motorsykkel. Det påstås på den ene siden at Lise burde fortalt sin kone at hun var kvinne (noe hun ikke en gang ville innømme for seg selv) med det samme de møttes , og på den andre siden at hun burde fortsette å leve som mann til barna var voksne. Som om det var et reelt valg.

Svært mange transpersoner forsøker i det lengste å leve opp til omgivelsenes forventninger om hvilket kjønn vi skal uttrykke. For mange blir det på et tidspunkt så umulig at vi har valget mellom å ta livet av oss eller la hvem vi er vises utenpå. Jeg vil påstå at barn har bedre av en levende far i dameklær eller en levende mor med skjegg og slips, enn av å oppleve at hin tar livet av seg. Det mange ikke forstår er at dette i svært mange tilfeller er de reelle alternativene. Og jeg prøver å ikke lytte til dem som mener at transforeldre bør ta livet av seg av hensyn til sine barn.

Kronikk i Dagbladet

I dag står kronikken «Vi feller ingen dommer over kjønnsuttrykk» på trykk i Dagbladet. Den er en reaksjon på Hjernevask og er mer saklig og nøktern enn mine blogginnlegg om saken. Kronikk forfatterne erElsa Almås, psykolog og sexolog
Esben Esther Pirelli Benestad, lege og sexolog
Agnes Bolsø, kjønnsforsker og sosiolog
Stein Wolf Frydenlund, leder LLHs transpolitiske utvalg
Karen Pinholt, leder LLH
Tarald Stein, forfatter, transMann
Stine Helena Bang Svendsen, doktorgradsstudent, kjønnsforskning

Kronikken kan leses her

Kjønnsrettferdighet nå! I anledning kvinnedagen

Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.

«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.

Om kvinnedagens historie

Glem aldri!

Jeg tror alle transmenn (og sikkert de fleste transkvinner) har opplevd det, i kortere eller lengre perioder, tidlig eller relativt seint i livet: Å få spørsmålet «er du mann eller dame?«. I alle fall hvis man omgås barn. I dag jobba jeg på en skole og fikk spørsmålet et utall ganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Unger har spurt meg om det samme like lenge som jeg har forsøkt å få mitt ytre til å stemme med det indre, altså i to og et halvt år. Men fortsatt er jeg strålende fornøyd så lenge jeg ikke sees som kvinne. Hele tida har jeg forsøkt å akseptere det stadiet jeg befinner meg på; et sted mellom kvinne og mann. Jeg er overbevist om at det er det sunneste, så lenge man har målet i sikte. Det er mann jeg er og vil være. Samtidig prøver jeg å akseptere at det ikke syns utenpå. Ikke ennå.