Kjønnskontrast

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

11. september 2003

Jeg lette gjennom en del gamle filer og kom over et dagboksnotat med tittelen «Kan jeg bli mann?». Merkelig hvordan jeg innbilte meg at det var minst ett år senere at jeg kom på tanken for alvor. Det er rart å lese hvor lite kontakt jeg hadde med kroppen min. Dette var like etter at jeg var blitt gravid, så jeg hadde ikke vært gjennom den bevisstgjøringa rundt kroppen som det medførte. Jeg skal bringe noen utdrag:

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It’s all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen «profesjonell».

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. «Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg», sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte «aldri i verden!».

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida… Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: «Jeg er mann».