Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske «transition» som på norsk kan dekkes av «overgang», men ikke helt. Dessuten er ikke «overgang» et verb. Ordboka foreslår «å overgå», og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet «å transe» for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. «Å transe» handler om kjønnsuttrykk, mens å «transisjonere» handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av «to transgress» som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av «to transition».

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. «Å skifte kjønn» kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av «å skifte kjønn», ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det «kjønnskonvertering». I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med «å skifte kjønn». I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Kjønnsskifte kurerer fobi

Ja, det funka for meg, så hvorfor ikke prøve?

Av og til blir jeg litt lei av alternativ-maset. Altså, jeg er vel forsåvidt alternativ jeg også. Poenget er at vi er forskjellige. Det som fungerer for den ene, fungerer ikke nødvendigvis for den andre.

Kjønnstilhørighet

Jeg leser Best med bart og flirer høyt for meg selv. Det er som å lese mine egne gamle blogginnlegg, bare morsommere. Luca skriver blant annet om å ikke passere som mann. Som Luca påpeker, er kjønnstilhørighet noe du ikke får sånn uten videre, men det er heller ikke noe som vedtas på noe årsmøte i f.eks. Mannligheten. Hadde det bare vært så enkelt, tenker jeg.

Nei, kjønnstilhørighet er noe du føler når du møter andre som oppfatter deg som tilhørende samme kjønnsgruppe som dem selv og du er enig med dem. Altså ganske avhengig av andres blikk. Kjønnsidentitet er derimot noe du kan ha helt uavhengig av hva andre måtte mene. Min kjønnsidentitet har vært mannlig siden jeg fant ut at jeg ville ha en kjønnsidentitet. Det er ikke så lenge siden som man skulle tro, for jeg er litt treig av meg.

Men kjønnstilhørighet er noe jeg har fått ganske nylig og nesten overraskende, selv om jeg burde ha forventa det. Den kom først snikende da folk slutta å tro at jeg presenterte meg som Taran, eller at Tarald var et jentenavn. Fortsatt har jeg ikke vent meg til det. Ingen ser på meg som et rart dyr lenger (og jeg som trivdes med å være et rart dyr!). Hvis jeg vil ha spørsmål om kjønn og sex og identitet må jeg først si selv at jeg er trans-ettellerannet eller homo. Og det er behagelig å ikke få sånne spørsmål i enhver sammenheng fra folk jeg ikke en gang vil i buksa på.

Jeg har ikke vært bortskjemt med mye tilhørighet i mitt liv (spesielt ikke geografisk eller kjønnslig), og trives nå best uten. Og så liker jeg å overraske. Så når anledningen byr seg, sitter jeg nå gjerne med skjeggstubb, mørk stemme og skjorte på en fest med intetanende ikke-transpersoner og forteller om da jeg var gravid, når temaet kommer opp. Eller et annet klart kjønnet tema fra min fortid. Hvorpå en rekke ulike ansiktsuttrykk kommer til syne blant tilhørerne. Jeg trives med å oppfattes som mann, men forbeholder meg retten til å fylle ordet med det jeg synes passer, og plage folk med avvikene mine når jeg får lyst.

De kan gjerne tilby meg kjønnstilhørighet, men jeg trenger den ikke lenger.

Fem års kamp oppsummert

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr).

Den enkle fortellingen

Jeg har nevnt tidligere at jeg har fortalt min datter at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Dette er også en del av sannheten, men som alle andre fortellinger er den en forenkling. Jeg tenker at det må være slik det ser ut for familien min og dem som har kjent meg lenge. Forutsatt at man går med på at jeg ikke begynte å bli voksen før jeg var 28 år.

Tarald på bokprogrammet

Jeg liker ikke å se meg selv på TV. Likevel kommer jeg sikkert til å gjøre det igjen; stille opp for et TV-program. Hvorfor? Fordi jeg syns det er viktig det jeg driver med og for å bidra til å skape et bedre liv for meg selv og andre.

Vennene mine sier at jeg tar meg bra ut, men jeg er selvsagt ikke enig. Det er sant at kameraet legger 5 kilo til kroppsvekta. Viktigere er det at jeg ikke liker å høre stemma mi og se mitt eget kroppsspråk.

Her er omtalen av programmet. Og her er selve programmet på nettTV.

Disclaimer: Og selvsagt liker jeg ikke begrepet «skifte kjønn«, og heller ikke at det står i omtalen at jeg har vært kvinne. Men er det det som skal til for å opplyse folket, ja så protesterer jeg ikke.

PU: Kjønnsskifte

Jeg tenkte å begynne en ny spalte her på bloggen, hvor jeg tar for meg politisk ukorrekte begreper og forklarer hvorfor de blir stempla som nettopp det. Jeg lover ikke jevnlige oppdateringer. Først ut: Kjønnsskifte

Når man bruker dette begrepet sikter man gjerne til operasjonen av kjønnsorganer der man lager en penis (FTM) eller vagina (MTF) og at akkurat denne ene operasjonen gjør at man får nytt kjønn.

1. De aller fleste transkjønna opplever at de ikke skifter kjønn, men får kroppen til å stemme med kjønnsidentiteten. Derfor oppleves det for mange som sårende når noen bruker begrepet kjønsskifte.
2. Rent juridisk får man nytt kjønn ved fjerning av reproduktive organer (livmor og eggstokker for FTM), og ikke ved den ytre operasjonen for å lage en penis. Dette er en operasjon som også mange kvinner går gjennom p.g.a. kreft eller annet. Ingen ville vel påstå at de dermed skifter kjønn?
3. Operasjon av kjønnsorganene er ofte siste steg i en lang prosess. Personen er oftest gjenkjennelig som sitt ekte kjønn lenge før disse operasjonene, f.eks. vil en FTM oftest ha vært gjennom en mannlig pubertet med stemmeskifte og hårvekst, har fjerna brystene, kan ha begynt å få måne og er på de aller fleste måter gjenkjennelig mannlig.
4. Mange transmenn (FTM) avstår fra å skaffe seg en penislignende utvekst på kirurgisk vis fordi resultatene ikke er tilfredsstillende. De velger å vente på framskritt i forskninga, eller er fornøyde med den utveksten som testosteronet har resultert i. De er ikke mindre menn av den grunn. På samme måte som menn som skulle være så uheldig å få den kappa av ikke automatisk blir kvinner.

Jeg har ikke så store problemer med begrepet. Min innstilling til verden og mennesker er at de færreste ønsker meg noe vondt. Sunn fornuft er dessuten ganske utbredt. Sett utenfra ser nok denne prosessen ut som at jeg skifter kjønn, i betydningen sosialt kjønn i alle fall. Det synes jeg folk skal ha lov til. Jeg har ingen rett til å kreve at alle andre skal se ting fra mitt persektiv.

Flere ganger har det oppstått misforståelser når jeg har godtatt ordet kjønnsskifte som beskrivende for det jeg allerede har gjort og er i ferd med å gjøre, altså et sosialt kjønnsskifte. Da tror folk gjerne at jeg er ferdig operert. Det er det flere år til jeg blir, og forskjellen hormonene vil utgjøre for kjønnssuttrykket mitt vil være stor. Begrepet er strengt tatt mye verre på engelsk (sex change) fordi det eksplisitt sikter til det biologiske kjønnet.

Jeg anser at jeg har skifta sosialt kjønn allerede. Det er over to år siden jeg siste gang hadde på meg et skjørt og høyhælte sko. Det var en lettelse å slippe forsøkene på å oppføre seg som kvinne. Endelig kunne jeg framstå litt mer som meg selv, slutte å tenke på om jeg stod, satt eller gikk riktig. Hvis det skal være noen mening i begrepet kjønnsskifte, bør det vise til sosialt kjønn og kjønnsuttrykk, ikke biologisk/fysisk kjønn.

Foreløpig har ikke det sosiale kjønnsskiftet gjort gjort at jeg framstår 100% som den mannen jeg er. Til det er kroppen min for åpenbart kvinnelig. Men det hender i alle fall stadig oftere at folk ser meg som den jeg er.

Bastard! En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge

er skrevet av Bernt Eggen om Eddie Espelid, den første FTM som fikk testosteron i Norge. Den kom ut på Aschehoug i 1979. Som jeg skrev i går, ble jeg tipsa om den, endelig, og fant den på UB. I dag ble jeg ferdig med å lese den.

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte – det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et «kjønnsskifte». I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som «hun» helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.

Fant en skatt på biblioteket! (Ikke først likevel)

Hvorfor har ingen fortalt meg om den før? Jeg var overbevist om at jeg var først ute til å skildre transseksualisme litterært på norsk. Inntil i går, da noen nevnte at det kom en roman for lenge siden. Jeg trodde jeg hadde søkt høyt og lavt, men åpenbart ikke godt nok.

I 1979 kom dokumentarromanen Bastard! – En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge av Bernt Eggen. Den handler om Eddie Espelid (f. 1940), den første FTM i Norge i medisinsk forstand. Han begynte hormonbehandling i 1961.

Den er et helt utrolig historisk dokument som alle burde lese, bare av den grunn. En ting er miljøskildringen og innsynet i et Norge der folk hadde helt andre forutsetninger for sine liv enn det vi har i dag. En annen ting er begrepene som blir brukt, langt fra den politisk korrekte vegringa mot å sette et navn på hva vi er (annet enn menn og kvinner) som de holder på med i LFTS. Veldig interessant!

Jeg er kommet såvidt over halvveis (lånte den på UB i dag) og holder fortsatt på med den vanskelige oppveksten hans. Det er virkelig en helt ærlig skildring. Det store gapet mellom da og nå, samt en del mer tidløse forskjeller i forutsetninger, gjør at jeg ikke har kjent meg særlig igjen til nå. Likevel er det utrolig spennende. Boka er to år yngre enn meg, så tida burde ikke føles så fjern, men den gjør det. Det er en annen verden, der jenter ikke får gå i bukser og blir sendt på anstalt for den minste ting. Jeg kan ikke tro at ingen har tipsa meg om den før, men det er det altså ingen som har. Kanskje fordi veldig få har lest den? Det burde de i alle fall!

Det gjør ingenting at jeg ikke var først. Det gir meg bare en god følelse av å ha en historie. Jeg var uansett først til å gjøre det selv og i diktform. Det må ha krevd et enormt mot å stå fram sånn for 30 år siden. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det må ha vært. Hvis noen skulle ha opplysninger om Eddie Espelid eller kjenne ham (lever han fortsatt?), så ta gjerne kontakt!