Innlegg tagget ‘kjønnsmangfold’

Esben Esther Pirelli Benestad har lest Sprik og skrevet en omtale jeg er svært takknemlig for å få publisere her i sin helhet:

”Sprik”

av Tarald Stein
Utgitt i 2014 på hans eget forlag.
143 sider, 19 fortellinger, mange er tidligere publisert i Cupido

En velskrevet bok både til å le, gråte, smile og bli kåt av

Dette er en bok eller mer presist: En novellesamling som, ifølge ham selv i forordet, speiler hans egen utvikling fra ”forsøksvis heterofil kvinne til gjenkjennelig homofil mann”. Novellene er selvstendige fortellinger åpenbart inspirert av et mangfoldig og seksualitetselskende liv.

La meg si det med en gang: Dette er mer enn hetero/homo, dette er mer en trans. Her brytes heteronormene på så mange forskjellige vis at boken i pornografisk forstand, samlet sett, må representere et systemskifte.

Tarald Stein skriver godt. Språket flyter lett på hver eneste side, hva enten det utfolder seg og bokmål, nynorsk eller engelsk. Setningene er korte, men gir alle de detaljene og beskrivelsene vi trenger for å kunne ”se” hva Tarald skriver om. Skiver han om ALT? – Nei, selvsagt ikke alt tenkelig, men langt mer enn vi vanligvis får fra en enkelt forfatter. Alle novellene, så nær som en, har en hovedperson som forteller i jeg-form.

Denne hovedpersonen eier erotikkens, sensualitetens og kåthetens nådegave, hva enten han/hun (eller hen?) beskriver seg i besittelse av en våt skjede eller en stivnende pikk.

En venn sa en gang til meg at god porno kan man bare lese i 7 minutter av gangen. Det er noe i det. Boken Sprik er en ”pageturner” i den forstand at en jages fram mot ett eller flere klimaks i hver fortelling (novelle), men det er ikke så lett å ta mer enn to av gangen.

Det er lett å bli kåt av denne boken, og kåtheten kommer selv om Tarald vandrer fra homo, til hetero, til trans, trekant eller kikking. Tidvis er det som det han forteller ennå ikke har egnede ord, – vi forstår det likevel! Poenget er at han tar oss med. Han bruker landskapsbilder, underfundigheter, humor, saftighet og barsk romantikk iblandet skjøre og sterke følelser. Tarald Stein eier mangfoldighet også i erotikken.

Kanskje er det nettopp dette: Vennlig og kjærlig å bli tatt inn i livets, seksualitetens og erotikkens mangfoldige verden, som gjør denne boken så inderlig sexy? Her får man både le og gråte, her kan man bli stive og like fullt våte.

Mai 2014, Esben Esther Pirelli Benestad

Reklamer

Jeg driver og forbereder meg til arrangementet Broderfolk/Søsterfolk på Mandal bibliotek førstkommende onsdag (jeg bedriver som vanlig skippertak i siste liten). Jeg gleder meg til å møte Mara Lee (S) og Torben Munksgaard (DK). Til arrangementet er jeg bedt om å holde en kort innledning og jeg har nå formulert følgende:

«Språk er et viktig redskap for å forstå verden rundt oss og for å kunne leve blant andre mennesker. Hva skjer når den virkeligheten vi opplever mangler språk, når det ikke finnes ord som beskriver det vi opplever? Alle mennesker har behov for å bli sett og bekreftet, noen mer enn andre. Det bildet andre får av oss er forventet å samsvare til en viss grad med vår oppfatning av oss selv. Når det ikke skjer, kan vi miste forbindelsen til menneskene rundt oss. Hvis vi i tillegg ikke kan forklare dette fordi vi mangler ord for hvem vi er, kan det skape desperasjon og håpløshet. Dette er en av faktorene som gjør det vanskelig å være transkjønna.

Kjønn er i vårt samfunn nesten like grunnleggende som språket. Vi forstår andre mennesker og deres handlinger ut fra hvilket kjønn vi tror at de har, og i vår kultur er kjønn begrenset til to; mann og kvinne. Vi forstår dessuten oss selv som en del av en kjønnsgruppe. Selv om kjønnsrollene på en del områder ikke er like strenge som for 50 år siden, har vi bare såvidt begynt å innse at mennesker ikke kan begrenses til to statiske kjønn.

I tillegg til kjønn som rolle, er det viktig å være klar over at kjønn er mer enn det. Det biologiske/fysiske kjønnet er ofte underforstått og danner grunnlag for den vanlige forståelsen av kjønn. Mange vil si at en mann er en person med penis, men i det daglige ser vi svært få peniser og vi forholder oss likevel til noen mennesker som menn og andre som kvinner. Oftest trekker vi konklusjoner på bakgrunn av kjønnsuttrykk – klær, kroppsspråk, tilbehør, navn.

De fleste tenker ikke over at de også har en kjønnsidentitet. For de fleste samsvarer kjønnsidentiteten med både biologien og kjønnsuttrykket, og den oppleves derfor som selvsagt og «naturlig». Mange transfolk opplever derimot at en eller flere av disse aspektene av kjønn ikke stemmer overens. Dette kan skape store praktiske, psykologiske og/eller sosiale problemer. På toppen av dette krever staten å registrere innbyggernes kjønn; i Norge dreier det seg om pass og personnummer – det vi kaller juridisk kjønn. For å endre juridisk kjønn kreves det at man fjerner testikler eller eggstokker – et utilbørlig press som gjør at bl.a. Amnesty (med rette) kaller dette tvangssterilisering. Konsekvensen kan bli at personer som meg, med et mannlig kjønnsuttrykk og en mannlig kjønnsidentitet går rundt med identifikasjonspapirer som påstår at vi er kvinner. Dette skaper angst, praktiske problemer og gjør folk utsatt for hatkriminalitet.

Litteratur er et redskap for å formidle opplevelser og tanker gjennom språket. Litteratur er avhengig av et eksisterende språk, men gir også mulighet for å supplere språket med ord og forestillinger. Spesielt mener jeg at lyrikken er åpen for nettopp å skape nye ord, ny mening og ny forståelse. Dette kan på sikt for eksempel endre vår kulturelle forståelse av hva kjønn er og hvor mangfoldig kjønn egentlig er.

Kanskje er det litt overmodig å tenke at mine små selvbiografiske dikt kan endre kulturen og lovene. Men for at forandring skal være mulig må vi ha ord for hva som er galt og hva forandringen skal gå ut på. Det personlig er politisk og politikken er personlig. Vi som berøres sterkest av den innskrenka kjønnsforståelsen må kunne spre kunnskapen om kjønnsmangfoldet. Ett sted må vi begynne, og språket er et «naturlig» sted å begynne for meg. Språket er en kropp jeg kan forholde meg til, som jeg kan kalle min.»

(Ting jeg ikke fikk plass til: Lyrikk-misjonering, nynorsk/bokmål/samnorsk, heterofile menns femininitet, humor, kropp m.m.)

 

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Det er to saker som har engasjert meg den siste uka, delvis mot min vilje. Den ene er saken om Steven og Tiwonge i Malawi som arrangerte en forlovelsesseremoni og ble arrestert for homofili. Denne uka ble de idømt 14 års fengsel.

Etter dommen har saken nådd norske medier. Hele veien omtales de som et homofilt par. Det gjelder ikke bare norske medier – selv underskriftskampanjene som protesterer mot dommen omtaler dem som homofile menn. Ingen i Norge vet jo at Tiwonge er et kvinnenavn. Tiwonge er nemlig transkvinne. Å omtale henne som mann og med mannlig pronomen blir derfor enda et overgrep. Kanskje virker det ikke så alvorlig i forhold til en fengselsstraff på 14 år. Jeg tror likevel det nettopp kan være dråpen som får begeret til å flyte over. Når selv dem som utgir seg for å støtte deg ignorerer hvem du er, vil det være lett å miste siste rest av håp om rettferdighet.

Samtidig setter Carl I. Hagen i gang en svertekampanje mot sin datters eks, Lise Lindalen. Lise er i likhet med Tiwonge transkvinne. Og jeg som trodde at vi endelig begynte å få en viss klarhet i begrepene får lyst til å legge meg ned og gråte. Lise omtales som «han», å være transperson er en legning og sammenlignes med å reise over det amerikanske kontinent på motorsykkel. Det påstås på den ene siden at Lise burde fortalt sin kone at hun var kvinne (noe hun ikke en gang ville innømme for seg selv) med det samme de møttes , og på den andre siden at hun burde fortsette å leve som mann til barna var voksne. Som om det var et reelt valg.

Svært mange transpersoner forsøker i det lengste å leve opp til omgivelsenes forventninger om hvilket kjønn vi skal uttrykke. For mange blir det på et tidspunkt så umulig at vi har valget mellom å ta livet av oss eller la hvem vi er vises utenpå. Jeg vil påstå at barn har bedre av en levende far i dameklær eller en levende mor med skjegg og slips, enn av å oppleve at hin tar livet av seg. Det mange ikke forstår er at dette i svært mange tilfeller er de reelle alternativene. Og jeg prøver å ikke lytte til dem som mener at transforeldre bør ta livet av seg av hensyn til sine barn. (mer…)

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

  1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
  2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
  3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
  4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
  5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

(mer…)

Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.

«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.

Om kvinnedagens historie

(mer…)

Jeg har hatt dattera mi på besøk ei uke nå, og det har blitt mye prating, bl.a. om trans. Tidligere har jeg sagt at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Nå er hun fem og et halvt år og var åpenbart klar for litt mer avanserte forklaringer. (mer…)