Fem års kamp oppsummert

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr).

Politikk og identitet

Hvilken identitet jeg har, formidles til omverdenen gjennom mine handlinger. Uten at jeg gjør noe, vil ikke min identitet få betydning for noen andre enn meg selv. Identiteten er privat.

En handling i denne sammenhengen kan være å kle meg på en måte som signaliserer en type identitet. De fleste mennesker vil ha behov for å bli sett på en måte som samsvarer med deres identitet. Dette er også privat.

Noen mennesker vil føle sterkt ubehag over at kroppen signaliserer en annen kjønnsidentitet enn det de oppfatter som sin. Dette sterke ubehaget kan kureres gjennom hormonbehandling og kirurgi. Forutsatt at ubehaget ikke har andre årsaker, vil personen oppleve økt trivsel og bedre psykisk helse.

Samfunnet er tjent med at sykdom behandles og funksjonshemmede får hjelpemidler, slik at størst mulig andel av befolkningen kan bidra i arbeidslivet eller på andre måter. Med et sosialt system som det norske, er det altså et statlig ansvar at befolkninga har tilgang til helsetjenester.

Legg merke til at jeg så langt ikke har nevnt mann eller kvinne. Etter mitt syn er det totalt irrelevant hvorvidt en person oppfattes eller oppfatter seg selv som mann, kvinne, tredjekjønna, mellomkjønn, tokjønna o.s.v. Retten til kjønnsbekreftende behandling bør være lik for alle, enten man befinner seg innenfor eller utenfor to-kjønnssystemet.

Samtidig vil det være idioti å kreve at alle gjennomgår samme behandling. Alle personer med behov for kjønnsbekreftende behandling (uansett kjønn) bør selv få avgjøre hvilken behandlingsform hin trenger for å fungere optimalt. Det er altså styrken og omfanget av ubehaget ved den kjønna kroppen som bør legges til grunn for evt. behandling, ikke identiteten.

Dette er bare uttrykk for min personlige mening, som jeg gjerne vil diskutere med andre

En hyllest til sterke mennesker

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk.

Transseksualisme som funksjonshemning

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men blei så inspirert av Trollhares siste post at jeg må skrive litt om det. For meg er transseksualisme en funksjonshemning. Det er ting i hverdagen jeg ikke kan gjøre fordi jeg er transseksuell; som å pisse ved urinaler eller ute i det fri slik vanlige mannfolk kan, ha sex på den måten som faller meg naturlig uten hjelpemidler, gå i bar overkropp når det er ulidelig varmt ute o.s.v. Bare det siste kommer til å endres.

Min funksjonshemning kan lindres med riktige hormoner og kirurgi. Men den kan ikke kureres. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å leve med det uten å tenke over det hvert våkne minutt. Ingen kirurg kan gi meg en kropp som fungerer og ser ut slik den skulle.