I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:
Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.
Nå har jeg jobba her noen uker. Nesten hver dag byr på n innsikt i hva kjønn egentlig er i vårt samfunn. Sånn sett er det spennende å jobbe på en ungdomsskole. Det er allment kjent at ungdom i denne aldersgruppa er blant de mest konforme når det gjelder kjønnsroller og stereotype oppfatninger. Kanskje nettopp derfor er det så interessant å se hva som skjer når de møter noen de ikke kan plassere.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om jeg er dame eller mann. Og akkurat nå er det et litt komplisert spørsmål. Jeg vil under ingen omstendigheter påstå at jeg er dame, men så lenge kroppen min er som den er, kan jeg ikke egentlig si at jeg er mann heller. Så jeg har svart med å spørre hva de tror jeg er, om det egentlig spiller noen rolle eller om de tror det er så enkelt. Forrige uke kuliminerte det i følgende uttalelse: «Ja, men kan du ikke bare si om du er dame eller mann? Jeg blir gal!» (Da er vi minst to) Så da presenterte jeg hjemmesida mi og håpa at de kunne bli litt klokere. Og nå vet alle det. I går kunne følgende samtale overhøres på skolebiblioteket:
– Tarald, er du en mann med kvinnekropp?
– Jepp.
– Er ikke det litt ekkelt?
– Jo, ganske.
Dessuten har jeg fått spørsmål om å stille opp i avisa.
Tarald Stein 