DSM 5 og kjønnsdysfori

DSM er ei liste over psykiatriske diagnoser. Offisielt brukes den ikke i Norge – i stedet bruker man ICD 10 fra WHO (som i tillegg også lister somatiske lidelser). Likevel er DSM i uoffisielt bruk, noe jeg har erfart på Rikshospitalet. Det skyldes for en stor del at DSM er mer utfyllende og detaljert. Nå er DSM under revisjon. Slik ser forslaget ut: Les videre

«Hvorfor søker du ikke om ny utredning?»

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd. Les videre

Kognitiv adferdsterapi – mine erfaringer

Dette var opprinnelig skrevet som svar i en debatt på nettet om norsk psykiatri:

Jeg har veldig gode erfaringer med såkalte lyekkepiller mot min moderate depresjon. Jeg har ikke lenger behov for å sove 14 timer i døgnet, men kan fortsatt føle både tristhet, nervøsitet og glede. De aller dypeste bølgedalene er borte, men det tror jeg mer skyldes at jeg har fått hjelp for det som egentlig feiler meg.
Derimot har jeg store betenkeligheter med å gå til psykiatrisk sykepleier for såkalt samtaleterapi igjen. Den nye trenden er åpenbart det de kaller kognitiv adferdsterapi –  en metode der pasienten selv skal tenke seg frisk ved å tenke positivt. Evt. dypereliggende årsaksforhold oversees ganske lett.
Jeg følte at jeg ikke ble hørt, mine erfaringer ble bagatellisert. For eksempel fikk jeg tilbud om kurs i nettopp kognitiv adferdsterapi. Jeg forsov meg til 2 av de tre første møtene av totalt 8 og ga derfor opp under påtrykk fra behandler fordi jeg åpenbart ikke tok det seriøst nok… Da hadde jeg for lengst fortalt at det største problemet var mangel på initiativ og at jeg bare ville sove.
Jeg fikk også gjentatte spørsmål om jeg hadde et anstrengt forhold til mat, noe som tatt i betraktning min overvekt er et under at jeg ikke har.
Da jeg så til slutt fant ut på egenhånd at det var misforholdet mellom fysisk kjønn og kjønnsidentitet som gjorde meg deprimert, fant jeg selv ut hvor jeg skulle henvende meg, fikk hjelp av fastlegen min og er i dag et lykkelig menneske. Det eneste negative er at jeg ikke tør slutte med «lykkepillene» av frykt for å få tilbake et abnormt søvnbehov og manglende tiltakslyst.

Jeg kan legge til at jeg slutta med pillene samtidig som jeg begynte på testosteron. Det førte ikke til noen forandringer, verken i humør, tiltakslyst eller søvnbehov.

På den gamle bloggen fikk jeg spørsmål om hvordan jeg kunne avskrive kognitiv adferdsterapi uten å ha prøvd det. Her er svaret mitt:

For det første leste jeg hele heftet som hørte til kurset og prøvde ei stund å følge det på egenhånd, siden veldig mye av kognitiv adferdsterapi har med selvhjelp å gjøre. Jeg opplevde at det forutsatte manglende bakkekontakt og at man nærmest skulle hjernevaske seg selv. Jeg ble kritisk og klarte ikke å følge opplegget.
For det andre var dette et kurstilbud til folk med depresjon. Søvnproblemer er vanlig ved depresjon, men dette ble ikke tatt alvorlig. At jeg ikke klarte å stå opp tidsnok ble tolket som at jeg ikke tok det seriøst.
For det tredje er kognitiv adferdsterapi (k.a.) en måte å behandle sykdom ved å redusere symptomene. Dette tror jeg er uheldig, fordi årsaken til depresjon ikke gjøres noe med. Det er som å si til en person med hjerteproblemer at han skal ta medisin, men kan fortsette en usunn livsstil med røyking og stress. Det gjør man ikke lenger innen somatiske sykdommer.
Jeg er opptatt av at man skal få medisiner som virker hvis man trenger det, samtidig som man får hjelp til å løse de underliggende problemene. K.a. hindrer så vidt jeg kan se denne siste delen av behandlingen, siden man hele tiden skal tenke positivt og overse problemer i hverdagen. I alle fall bagatellisere dem. På lengre sikt tror jeg det er svært uheldig.