Kjønnskontrast

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

Lærte lærerne noe?

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Ungdommen nå til dags er fantastisk!

Del to av tre i oppsummeringa av skoleturneen. (Del1, Del3)

Lærerikt – for elevene

Det er nok veldig variabelt hva elevene har fått ut av mitt besøk. De som kunne mest om lyrikk og kjønnsidentitet fra før er sannsynligvis de som har lært minst. De som hadde minst kunnskap (og mest fordommer) fra før sitter kanskje bare igjen med forvirring og et ansikt på temaet. Og bare det er betydelig bedre enn ingenting. Dessuten tror jeg en del av klassekameratene gjerne bidrar til videre opplysning ut fra det de lærte av meg.

Opplegget har ikke blitt helt likt i hver klasse, selv om jeg har hatt et manus med stikkord og et ganske fast repertoar av dikt. Dagsformen har variert, og det som har vært ok å snakke om en dag, har jeg unngått den neste. Det har også variert hva jeg har visst om klassene på forhånd, men jeg har ofte forsøkt å tilpasse opplegget etter det lille jeg visste.

Generelt tror jeg de fleste av elevene har et åpnere forhold til både diktsjangeren og transfolk etter mitt besøk. Jeg har tegna spenningskurve og kjønnsorganer. Elevene har fått vite om hormoner, lært minst ett nytt nynorskord (røynda), fått innsikt i andre kulturer (at ikke alle kulturer har bare to kjønn) og blitt konfrontert med sine fordommer (oftest i form av min latterliggjøring av mine egne fordommer) , for å nevne noe.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Til del3

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Trans for historikere m.fl.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

• Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
• Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
• Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
• Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner.

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.

Utfordring til Venstre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske «transition» som på norsk kan dekkes av «overgang», men ikke helt. Dessuten er ikke «overgang» et verb. Ordboka foreslår «å overgå», og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet «å transe» for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. «Å transe» handler om kjønnsuttrykk, mens å «transisjonere» handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av «to transgress» som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av «to transition».

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. «Å skifte kjønn» kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av «å skifte kjønn», ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det «kjønnskonvertering». I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med «å skifte kjønn». I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Mamma, pappa, forelder?

Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.

Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far.

Mindre aksept for transpersoner i dag enn for 5000 år siden?

Nylig dukket det opp et mannsskjelett gravlagt som kvinne i Praha, datert til å være ca 5000 år gammelt. Og som vanlig påstås det å være en homofil mann. Både transperson og homofili er nye begreper (hhv. ca. 100 og 200 år gamle), men mennesker har til alle tider og alle steder hatt varierte kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer.

Matt Kailey skriver om hva det kan bety at en person med mannlig biologi ble gravlagt som kvinne. Funnet tyder på at denne transpersonen ble akseptert som kvinne. I dag vil både offentlige myndigheter og mange enkeltmennesker kreve at man går gjennom en eller flere operasjoner for å akseptere oss som riktig kjønn.

Det er foretatt en god del liknende funn fra mange ulike kulturer og tidsperioder. Blant annet er det funnet kvinneskjeletter i vikingegraver med typisk mannlig utstyr (sverd, skjold osv.). Mange kulturer har trodd at kjønnsoverskridende personer har hatt spesielle evner og har derfor ofte gitt transpersoner religiøse funksjoner i samfunnet. Dette gjelder for eksempel gammel samisk kultur, hinduismen og en del nordamerikanske indianerstammer (two-spirit).

Har utviklingen gått baklengs på dette feltet? Representerer moderne vestlig kultur et historisk lavmål når det gjelder aksept for transpersoner?

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Liv som tæres bort

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet.

Identitet: Forfatter/poet/skrivende

Dette er, tro det eller ei, den største delen av identiteten min. Jeg har hatt et uttrykt ønske om å bli forfatter sia jeg var i alle fall tolv år og skrevet dikt og noveller minst like lenge. Det er umulig for meg å leve uten å skrive. Å skrive er det jeg kan best.

Denne delen av identiteten påvirker også hvordan jeg uttrykker kjønnsidentiteten min. Forfattere er ikke vanlige mennesker. De er unormale, avvikende, rebeller.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Må du forsvare kjønnsidentiteten din?

Inspirert av Genderkid

Hva kan jeg gjøre for DEG, lege?

Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.

Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.

Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.

Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig.

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans.

Kjønnstilhørighet

Jeg leser Best med bart og flirer høyt for meg selv. Det er som å lese mine egne gamle blogginnlegg, bare morsommere. Luca skriver blant annet om å ikke passere som mann. Som Luca påpeker, er kjønnstilhørighet noe du ikke får sånn uten videre, men det er heller ikke noe som vedtas på noe årsmøte i f.eks. Mannligheten. Hadde det bare vært så enkelt, tenker jeg.

Nei, kjønnstilhørighet er noe du føler når du møter andre som oppfatter deg som tilhørende samme kjønnsgruppe som dem selv og du er enig med dem. Altså ganske avhengig av andres blikk. Kjønnsidentitet er derimot noe du kan ha helt uavhengig av hva andre måtte mene. Min kjønnsidentitet har vært mannlig siden jeg fant ut at jeg ville ha en kjønnsidentitet. Det er ikke så lenge siden som man skulle tro, for jeg er litt treig av meg.

Men kjønnstilhørighet er noe jeg har fått ganske nylig og nesten overraskende, selv om jeg burde ha forventa det. Den kom først snikende da folk slutta å tro at jeg presenterte meg som Taran, eller at Tarald var et jentenavn. Fortsatt har jeg ikke vent meg til det. Ingen ser på meg som et rart dyr lenger (og jeg som trivdes med å være et rart dyr!). Hvis jeg vil ha spørsmål om kjønn og sex og identitet må jeg først si selv at jeg er trans-ettellerannet eller homo. Og det er behagelig å ikke få sånne spørsmål i enhver sammenheng fra folk jeg ikke en gang vil i buksa på.

Jeg har ikke vært bortskjemt med mye tilhørighet i mitt liv (spesielt ikke geografisk eller kjønnslig), og trives nå best uten. Og så liker jeg å overraske. Så når anledningen byr seg, sitter jeg nå gjerne med skjeggstubb, mørk stemme og skjorte på en fest med intetanende ikke-transpersoner og forteller om da jeg var gravid, når temaet kommer opp. Eller et annet klart kjønnet tema fra min fortid. Hvorpå en rekke ulike ansiktsuttrykk kommer til syne blant tilhørerne. Jeg trives med å oppfattes som mann, men forbeholder meg retten til å fylle ordet med det jeg synes passer, og plage folk med avvikene mine når jeg får lyst.

De kan gjerne tilby meg kjønnstilhørighet, men jeg trenger den ikke lenger.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.