Innlegg tagget ‘kjønnsbekreftende behandling’

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.
«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det
stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»
Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.
«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»
Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.
«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes
nærmere.»
Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.
«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»
Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.
«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»
Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.
«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til
alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»
Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.
Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.
(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)
Reklamer

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Siden 2009 har vi venta på en rapport fra Helsedirektoratet om helsetilbudet til transpersoner og transseksuelle. Nå foreligger den – ikke som offentlig publikasjon, men som brev til Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg til å ta lang tid, har saksgangen vært et mareritt. I fjor forelå det en foreløpig rapport som tok tak i det meste som er galt ved dagens uhelsetilbud. Her skrev jeg min reaksjon. Den ble aldri publisert fordi Rikshospitalet og HBRS stakk kjepper i hjulene og gikk til personangrep på Helsedirektoratets ansatte.

Skuffelsen over den endelige rapporten er enorm. Den ramser opp kritikkverdige forhold (de fleste, men ikke alle), bare for å si at sånn bør det fortsatt være. Jeg trodde faktisk ikke at dette var mulig; at ansatte i Helsedirektoratet kan presses av et sykehus til å godta (og oppfordre til fortsatt) feilbehandling, tvangssterilisering (-kastrering), behandlingsnekt, psykisk terror og generell pasientskadelig opptreden.

Noen reaksoner:

Det er helt tydelig at man med disse anbefalingene ikke ønsker å ta innover seg signaler fra Europarådet. Jeg hadde store forventninger til at man nå, når man hadde muligheten til å anbefale skikkelige endringer gjorde det. Det er en skam hvordan vårt helsevesen behandler, eller snarere tvert i mot ikke behandler, en gruppe mennesker som helt åpenbart trenger helsehjelp for å kunne leve fullverdige liv. Jeg er svært skuffet.

Bård Nylund – Leder, LLH

The Norwegian Health Directorate just published an opinion about trans healthcare. Basically they are saying it’s not a big deal that roughly half of trans patients are being sent away from the national hospital, which has a monopoly on treating trans patients in the country. Also they don’t find any flaw with sterilization requirements for a legal gender change. Bloody hell.

Justus Eisfeld – GATE – Global Action for Trans* Equality

Her kan du lese rapporten

Legg gjerne inn dine reaksjoner under!

Innlegget er også publisert på Tarald Skjeggfagre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre! (mer…)

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

DSM er ei liste over psykiatriske diagnoser. Offisielt brukes den ikke i Norge – i stedet bruker man ICD 10 fra WHO (som i tillegg også lister somatiske lidelser). Likevel er DSM i uoffisielt bruk, noe jeg har erfart på Rikshospitalet. Det skyldes for en stor del at DSM er mer utfyllende og detaljert. Nå er DSM under revisjon. Slik ser forslaget ut: (mer…)