Posts Tagged ‘kjønn’

Slekt og gener

Posted: onsdag 17 juni, 2015 by Tarald in Slektsforskning
Stikkord: , , , , , , , , ,

DNA og gentesting er visst det store i slektsforskninga for tida. Uten at jeg skjønner poenget. Det eneste måtte være slik det ble brukt i en amerikansk episode av Who do you think you are: Der en afroamerikaner tok en DNA-test for å finne ut hvilket land i Afrika hans forfedre kom fra som slaver, og evt. finne slektninger. Det gir mening. Og som nordmann hadde det kanskje vært interessant å vite om det finnes irske treller eller samer langt bak i historia.

Men å bruke det for å undersøke konkrete slektslinjer? Det finnes så utrolig mange feilkilder. Selv i dag, der DNA-testing er mulig og skammen ved barn utenfor ekteskap er minimal, regner man med at 10% av alle barn har en registrert far som ikke er deres biologiske. Fortsatt blir den mannen som er gift med mora automatisk regna som far til barnet («pater est»-regelen).

Før i tida var det å få barn utenfor ekteskap utrolig skambelagt og kunne føre til både bøter og tvangsarbeid. Spesielt ble det straffa hardt hvis en av partene var gift. Forutsatt at mora hadde mulighet til å vite hvem faren var. Hvis man er gift og har et sidesprang er det ikke nødvendigvis opplagt hvem som er den biologiske faren, og kvinnene hadde altså gode grunner til å si at ektemannen var barnefar.

I de nærmeste generasjonene er dette noe som kan sjekkes med en gentest, men lenger tilbake må man da stole på at alle seinere generasjoner er registrert med riktig biologisk far. Jeg antar at man kan nøste bakover generasjon for generasjon, men det vil kreve mange DNA-tester og bli dyrt. DNA-testing forutsetter også at det finnes nålevende etterkommere i andre slektslinjer enn din egen, noe som ikke er en selvfølge. Hvilke gener man finner er avhengig av kjønn, slik at disse nålevende etterkommerne må ha et bestemt kjønn også. Og disse slektningene må gå med på (og kanskje betale for) en gentest.

Jeg skjønner rett og slett ikke at folk begir seg inn på dette. Og jeg mener at det er et feilspor i slektsforskning. Hva er det man ønsker å oppnå? Noe av det jeg finner mest interessant er muligheten til å forstå de slektningene jeg har møtt, spesielt dem jeg har lite til felles med. Hvordan ble de slik? Hvordan var oppveksten deres? Hvordan ble de preget av sine foreldre? Og hvem var foreldrene, hvordan ble de slik? Altså tror jeg at miljøpåvirkning i oppveksten er vel så viktig og interessant som gener. Et av mine kommende prosjekter er å undersøke alle fosterforeldrene i slekta og kartlegge deres slekt. I noen tilfeller prega de nok mine slektninger mer enn de biologiske foreldrene gjorde.

Denne innstillinga er nok påvirka av at mitt biologiske kjønn har hatt svært lite å si for hvem jeg er. Derimot er jeg selvsagt prega av å ha blitt oppfatta som og sosialisert som jente, og i enda større grad av det manglende samsvaret mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Som kanskje har en biologisk forklaring forskerne ikke har funnet ennå.

Min innstilling til slektsforskning er også prega av at jeg har en god venn som har en registrert far som sannsynligvis ikke er hans biologiske. Min venn driver slektsforskning og har kartlagt også sin registrerte fars slekt. Jeg tror i alle fall vi preges mer av de foreldrene vi vokser opp med enn av eldre generasjoner vi aldri har møtt. For min egen del vet jeg at min fars yrke, prest, har mer å si for min klassetilhørighet enn ørten generasjoner bakover av bønder, fiskere, tjenere og leilendinger. Men så driver jeg heller ikke slektsforskning for å finne ut hvem jeg er, men mer for å finne ut hvem jeg ikke er.

Reklamer

Jeg driver og forbereder meg til arrangementet Broderfolk/Søsterfolk på Mandal bibliotek førstkommende onsdag (jeg bedriver som vanlig skippertak i siste liten). Jeg gleder meg til å møte Mara Lee (S) og Torben Munksgaard (DK). Til arrangementet er jeg bedt om å holde en kort innledning og jeg har nå formulert følgende:

«Språk er et viktig redskap for å forstå verden rundt oss og for å kunne leve blant andre mennesker. Hva skjer når den virkeligheten vi opplever mangler språk, når det ikke finnes ord som beskriver det vi opplever? Alle mennesker har behov for å bli sett og bekreftet, noen mer enn andre. Det bildet andre får av oss er forventet å samsvare til en viss grad med vår oppfatning av oss selv. Når det ikke skjer, kan vi miste forbindelsen til menneskene rundt oss. Hvis vi i tillegg ikke kan forklare dette fordi vi mangler ord for hvem vi er, kan det skape desperasjon og håpløshet. Dette er en av faktorene som gjør det vanskelig å være transkjønna.

Kjønn er i vårt samfunn nesten like grunnleggende som språket. Vi forstår andre mennesker og deres handlinger ut fra hvilket kjønn vi tror at de har, og i vår kultur er kjønn begrenset til to; mann og kvinne. Vi forstår dessuten oss selv som en del av en kjønnsgruppe. Selv om kjønnsrollene på en del områder ikke er like strenge som for 50 år siden, har vi bare såvidt begynt å innse at mennesker ikke kan begrenses til to statiske kjønn.

I tillegg til kjønn som rolle, er det viktig å være klar over at kjønn er mer enn det. Det biologiske/fysiske kjønnet er ofte underforstått og danner grunnlag for den vanlige forståelsen av kjønn. Mange vil si at en mann er en person med penis, men i det daglige ser vi svært få peniser og vi forholder oss likevel til noen mennesker som menn og andre som kvinner. Oftest trekker vi konklusjoner på bakgrunn av kjønnsuttrykk – klær, kroppsspråk, tilbehør, navn.

De fleste tenker ikke over at de også har en kjønnsidentitet. For de fleste samsvarer kjønnsidentiteten med både biologien og kjønnsuttrykket, og den oppleves derfor som selvsagt og «naturlig». Mange transfolk opplever derimot at en eller flere av disse aspektene av kjønn ikke stemmer overens. Dette kan skape store praktiske, psykologiske og/eller sosiale problemer. På toppen av dette krever staten å registrere innbyggernes kjønn; i Norge dreier det seg om pass og personnummer – det vi kaller juridisk kjønn. For å endre juridisk kjønn kreves det at man fjerner testikler eller eggstokker – et utilbørlig press som gjør at bl.a. Amnesty (med rette) kaller dette tvangssterilisering. Konsekvensen kan bli at personer som meg, med et mannlig kjønnsuttrykk og en mannlig kjønnsidentitet går rundt med identifikasjonspapirer som påstår at vi er kvinner. Dette skaper angst, praktiske problemer og gjør folk utsatt for hatkriminalitet.

Litteratur er et redskap for å formidle opplevelser og tanker gjennom språket. Litteratur er avhengig av et eksisterende språk, men gir også mulighet for å supplere språket med ord og forestillinger. Spesielt mener jeg at lyrikken er åpen for nettopp å skape nye ord, ny mening og ny forståelse. Dette kan på sikt for eksempel endre vår kulturelle forståelse av hva kjønn er og hvor mangfoldig kjønn egentlig er.

Kanskje er det litt overmodig å tenke at mine små selvbiografiske dikt kan endre kulturen og lovene. Men for at forandring skal være mulig må vi ha ord for hva som er galt og hva forandringen skal gå ut på. Det personlig er politisk og politikken er personlig. Vi som berøres sterkest av den innskrenka kjønnsforståelsen må kunne spre kunnskapen om kjønnsmangfoldet. Ett sted må vi begynne, og språket er et «naturlig» sted å begynne for meg. Språket er en kropp jeg kan forholde meg til, som jeg kan kalle min.»

(Ting jeg ikke fikk plass til: Lyrikk-misjonering, nynorsk/bokmål/samnorsk, heterofile menns femininitet, humor, kropp m.m.)

 

cover-sE-boka kan foreløpig kjøpes:

  • Sellfy (Billigst og kanskje mest kronglete for deg – mest penger til meg. 10 Euro, krever PayPal-konto)
  • Digitalbok.no (kr 119,-)
  • Ebok.no (kr 119,-)

Foreløpig bare tilgjengelig i epub-format, men ta gjerne kontakt dersom du ønsker den i andre formater!

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Jeg ble spurt om å bidra med tekst til dette kunstprosjektet. Det ble en nyskrevet engelsk tekst og en oversatt fra Framandkar.Flyer_A5_web“The Transversal” er en transdisiplinær kunstpublikasjon som tar for seg kjønn som performativitet, performance og transformasjon. Publikasjonen er en del av prosjektet “Art   []   Gender   []    Art”  som er initiert av Amanda Varhaugvik, Hedvig Bergman og Hermann Grøndahl, som er studenter ved Kunstakademiet i Trondheim.

 

Jeg kommer meg ikke til Trondheim til lanseringa, men anbefaler de som befinner seg der å ta turen.

Kjønn på nett

Posted: mandag 15 august, 2011 by Tarald in frigjøring, Min fortelling
Stikkord: , , , , ,

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som «egentlig» kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.