Isaka Cecilie Isaksdatter – en tragedie om stahet og kjærlighet

Cecilie Olsdatter, Isaka Cecilies datter og min tippoldemor

Bygdeboka for Stord opplyste at hun var datter av Isak Stuva, men det var noe som ikke stemte. Jeg kunne ikke finne dåpen hennes, og da hun døde i 1879 ble 1804 oppgitt som fødselsår. Problemet var bare at «foreldrene» ikke gifta seg før ni år senere. Og selv gifta hun seg i 1827, så hvis hun var født i 1813 ville hun bare vært 14 år!

Lenge lette jeg rundt etter en passende Isak på Stord. Før jeg kom på sporet i bygdeboka for Fitjar (som er MYE mer pålitelig og oversiktlig enn den for Stord). Der var hun presentert med sin mann, og det stod at hun var fra Nedre Økland. Kunne det stemme? Tilbake til Stordboka, men ingen Isak der. Bortgjemt i en liten bisetning dukka det imidlertid opp ei enke etter en Isak. Cille ble hun kalt da hun døde, og hun kom fra Kvinnherad.

Nå kjente jeg at spenninga steig og tampen brant. Inn på Digitalarkivet og lete i Kvinnherad. Det var en fulltreffer! Jeg kunne nesten høre trompetfanfarer idet jeg leste navnet hennes registrert ved dåpen.

Det slutta imidlertid ikke der. Da jeg begynte å kartlegge familien tegna det seg en sterk historie. Isak og Cille gifta seg i 1786. Året etter kom sønnen Engel. Engelen levde i tre uker, og navnet gir et hint om hva som venter. I 1788 kommer Torgjer, og han overlever heldigvis. I 1789 kommer Harald, som begraves fire uker gammel. I 1791 får de en ny Harald, også han dør. I 1792 får de igjen en sønn, også han døpt Harald. Det er så jeg nærmest kan se dem bite tenna sammen og mumle at de gir seg ikke. Men også han dør, fire uker gammel. Den første jenta døper de Ingeborg i 1793, men det går ikke bedre. Året etter får de en ny sønn. Hva tror dere de døper ham?! Snakk om å være sta. Han blir bare 14 dager gammel. Den neste dattera kaller de igjen Ingeborg, og denne gangen går det bra. Hun lever opp og gifter seg på Stord. I 1798 kommer ei jente de kaller Engel, også hun lever opp. Sissel blir født i 1801, men hun lever bare i 14 dager. I 1803 kommer ei ny jente, og nå begynner de å bli kreative. Hun døpes Eli Haralde. Kanskje har de gitt opp å få en sønn ved navn Harald? Eli Haralde lever bare i seks dager. Jeg kan ikke forestille meg en sånn fortvilelse. Året etter ser det ut til at de helt har gitt opp å få en Harald, men ikke å lage barn. Denne sønnen døpes nemlig Bjørn, men det hjelper dessverre lite. Han blir seks uker gammel. I november 1804 dør Isak. Tilbake sitter Cille, gravid igjen. Den der siste ungen med alle odds mot seg, hun ble min tipp-tipp-tippoldemor.

Cille har nå bragt 13 barn til verden. Bare 4 levde opp. I tillegg fikk hun to sønner med sin andre mann. Barnedødeligheten var høy på denne tida, men det kan ikke forklare alle disse døde. Det er uvanlig at over 50% dør før de blir to måneder gamle, og så mange som 9 av 13 er eksepsjonelt. Verdt å merke seg er det også at de fire som overlevde sin første måned også ble voksne. I en tid da barnesykdommer var dødelige, det ikke fantes antibiotika mot vanlige infeksjoner og hygienen var heller dårlig er det også ganske uvanlig. Kanskje de arva foreldrenes stahet? Eller var de ganske enkelt friske og robuste, mens de døde barna hadde medfødte sykdommer? Cille selv ble gammel – 78år.

På ett av programma i den engelske serien av «Who do you think you are?» ble det nevnt at syfilis kan være årsak til en slik ekstrem barnedødelighet. Det ble (i en annen episode) nevnt et meget høyt anslag (var det 60% de sa?) over hvor stor andel av befolkninga som led av sykdommen. I likhet med Henrik 8. i England har vi ingen mulighet til å finne ut om Isak og Cille led av syfilis.

Det jeg sitter igjen med er en ny forståelse av hvor sta det er mulig å være. At de ikke slutta å produsere barn etter den 3. Harald? Var de virkelig så glade i hverandre? Eller var det ren plikt som gjorde at Cille gikk omtrent konstant gravid (kanskje til og med mer enn dokumentene gir inntrykk av hvis vi regner med noen spontanaborter)? Og at de insisterte på å kalle den ene etter den andre for Harald, til og med en jentunge? Jeg tror Cille må ha vært svært glad i sin far Harald. Andre ektepar nøyde seg gjerne med å kalle opp en unge etter samme besteforelder, enten ungen levde eller døde. Hele fem ganger forsøkte de å oppkalle et barn etter morfaren!

Jeg tror også at Cille var glad i Isak. Hun var ikke nødt til å kalle dattera Isaka. Mannen hun hadde gått konstant gravid for, han som var medvirkende til all hennes sorg i livet, hadde gått hen og dødd. Jeg ville i alle fall ikke syntes det var rart om hun kalte dattera Kari. Selv en ganske kynisk slektsforsker blir litt rørt av at hun kalte deres siste barn opp etter både den avdøde ektemannen og seg selv, som et siste ønske om å knytte dem sammen. Jeg kan ikke annet enn å beundre den staheten de la for dagen. Kanskje finnes det likevel glimt av noe jeg kan identifisere meg med, også i min mors trauste bondeslekt?

---

Oppdatering

Etter å ha konferert med historiker Elisabeth Solvang Koren og lest meg opp på radesyke (en diagnose som omfattet syfilis) er teorien om syfilis svekket. Tittelen er redigert og jakten på medisinsk forklaring fortsetter.

Gjennom en ørken av klisjéer – om å skrive kjærlighetsdikt

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!

Pax poeta

I 2003 kom det ut en antologi med dette navnet. Anledningen var krigen i Irak.

Pax Poeta, Samlaget 2003

Når Norge nå er i krig igjen (og fortsatt) blir jeg minna om denne boka, som jeg hadde med to dikt i:

 

Eg er i krig med
verda
krigar og eg med

 

 

Kyss
Er dette
okkupasjon eller
frigjøring
Blir jeg revet fra hverandre eller
føyd sammen
Er tunga di ei fremmed makt eller
del av meg selv
Var det du som begynte eller
er alt sammen min feil
Er det kosmos eller
kaos som skapes nå

 

Disse to dikta er kanskje ikke de mest slående anti-krigsdikta mellom de regnbuefarga permene. Likevel mener jeg at de har noe å si om å gå til krig for å gjøre verden bedre, om å være medskyldig og om de små krigene vi alle kjemper i.

Det som gjør vondt

Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg tenker på ham. Jeg forsøker å glemme, og som oftest lykkes jeg. Nå går det omtrent en måned mellom hver gang jeg tenker på ham – han som jeg ville bli gammel sammen med. Snart er jeg klar for å gjøre alle de samme feila på nytt.

Monogami? – nei takk

De aller fleste innbiller seg at de er monogame. Det må de ha lov til, og noen er sikkert det. Samfunnet forteller oss at lykken er en lukka tosomhet. Man får ikke gifte seg med flere, og barn får bare ha to juridiske foreldre.Virkeligheten er ofte en annen. Svært mange er i praksis seriemonogame og barn har ofte både en og to ekstraforeldre i praksis.

Gode grunner til å være singel

Valentinsdag er noe dritt. Den har som eneste mål at butikkene skal tjene penger på at folk føler seg pressa til å være romantiske. Jeg har som vanlig ikke noe særlig penger å bruke på tull og tøys, så da er det jo bra at jeg ikke har kjæreste heller.

Jeg er dessuten ikke særlig romantisk. Det har hendt at jeg har følt for å late som eller anstrengt meg for å bli mer romantisk, men det funker sjelden. Ærlighet og kjærlighet varer lengre enn romantikk, mener jeg.

Svar til en leser

Jeg fikk spørsmål fra en av studentene som har Frikar på pensum; om hva som evt. skiller transkjønna kjærlighetslyrikk fra annen kjærlighetslyrikk og hva trans-perspektivet evt. kan tilføre. Slik svarte jeg:

Jeg tror at kjærlighetslyrikk fra et trans-perspektiv i beste fall hever leserens blikk fra kjønnet til de involverte, og kanskje rendyrker kjærlighetsperspektivet. Kanskje paradoksalt. Andre kjærlighetsskildringer kan også gjøre det, men jeg tror det er vanskeligere for mennesker i en uproblematisert kjønna posisjon å ikke fokusere på kjønn, fordi kjønn for dem gjerne er nettopp uproblematisk, et blindt punkt ofte.
Ikke dermed sagt at jeg har klart det i alle diktene 😉
I kjærlighetslyrikk med et mer tradisjonelt utgangspunkt kan karakterenes kjønn ofte avgjøre hvem leseren identifiserer seg med, og om det er mulig å få personlig utbytte av det. Det er i alle fall min erfaring. For eksempel husker jeg fra grunnfag at vi hadde et dikt på pensum, skrevet av en mann om sin heterofile kjærlighet, der kvinnen var ekstremt objektivisert. Ettersom jeg aldri har hatt kvinner som kjærlighetsobjekt, hindret det meg i å få utbytte av diktet.
Jeg tror at den transkjønna erfaringa kan være veldig nyttig for å undersøke hva kjønn er. Som transkjønna opplever man at kjønn ikke er noe entydig; at definisjonene varierer, at kjønnsuttrykk kan lyve eller forvirre, og at man må ta aktiv stilling til det og handle aktivt for å formidle sitt kjønn. Dette får selvsagt også følger for kjærligheten; evnen til erotisk utfoldelse, muligheten for å tiltrekke seg de menneskene man selv tiltrekkes av o.s.v. Når et forhold først er opprettet krever det ofte en uvanlig høy grad av gjensidig kommunikasjon for ikke å falle fra hverandre i ulike definisjoner og kategoriseringer. Akkurat dette tror jeg ikke-transpersoner kan lære litt av; å ikke ta noe for gitt og å stadig fortsette å kommunisere med hverandre om hvem man er, hvem den andre er og hva man vil med forholdet.
I diktene mine prøver jeg ofte å pille fra hverandre begreper og forestillinger om kropp og kjønn for å finne ut hva de egentlig består av. Resultatet er rent personlig, hvilken betydning de har for meg, men prosessen tror jeg kan være interessant for flere.

Oppsummering 2009

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige:

Savn

Jeg visste ikke at det var mulig å savne noen så voldsomt.

Og så levde de lykkelig alle sine dager…

Nei, dette er ikke avslutningen på blogg-eventyret, bare en midlertidig tenkepause. Det er altfor lenge sia forrige innlegg. Det skyldes ikke at jeg ikke har noe å blogge om, for det har jeg. i bøtter og spann. Men hodet mitt har de siste månedene vært fullt av en ting: Kjæresten min.

At noen jeg er glad i skal plages p.g.a. meg

Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«.

Dikt til Nina Karin Monsen

Vin vert vatn

Eg utvatnar ekteskapet
fråtek born rett til far
eller mor
(ingen er vel heilt sikre)
Min eksistens
er eit overtramp mot Nina Karin
personleg
og hennar Gud som berre skapar
utsider
kropp, biologi
to uforanderlege kjønn
no og i all æve
Kjærleik er ein anakronisme
Sjela er ein mutasjon

Ja
eg har kome for å øydeleggje
din sjelefred
Eg talar om ein kjærleikens Gud
om Ordet som vart menneske
om verda som endrar seg
mellom Guds hender
framleis
Sjølv ikkje du
kan gjere ordet ufritt
Heller ikkje du kan hindre
kjærleiken

Diktet er skrevet som reaksjon på den siste tidens debatt om at hurpa får Fritt Ords pris. Ble lest av forfatteren under markeringen 5. mai kl. 18.00 på Christian Fredriks plass. Det kan selvsagt brukes når som helst av hvem som helst så lenge det framgår at det er jeg som har skrevet det.

Mangel på ord

Nei, det skal ikke handle om at vi trenger nye begreper, mer presise begreper, for å snakke om kjønn. Selv om vi absolutt trenger det.

Denne gangen handler det om å være lykkelig uten å våge å kalle det lykke. Det handler om at orda er oppbrukte, tømt for innhold. Jeg er verdens heldigste, men kvir meg for å uttrykke det slik av frykt for at det skal avsløres som usant eller kortvarig. Jeg vil skrive side opp og side ned om hvor fantastisk livet kan være, men orda kommer ikke.

Gratulerer med dagen!

Testosteronet har åpenbart ikke gjort meg mindre lettrørt. Til tross for at jeg ikke tror at jeg kommer til å gifte meg selv, får jeg tårer i øynene og kjenner at det kiler i magen.

FELLES EKTESKAPSLOV ER VEDTATT!

DET ER SLUTT PÅ STATLIG DISKRIMINERING AV LESBISKE, HOMOFILE OG BIFILE!

HURRA!

(Klarte ikke å finne ut hvordan jeg skulle få større skrift)

En gang for lenge siden foreslo jeg, for min daværende forlovede i mitt tilsynelatende hetero-forhold, å søke om å inngå partnerskap i stedet for ekteskap. Dette var lenge før jeg kom ut av dobbeltskapet som mann og homse. Jeg klandrer ham ikke for at han sa nei. Vi ble heldigvis ikke gift heller.

Jeg kommer sannsynligvis aldri til å ville gifte meg, men jeg vet om mange som gjerne vil og hittil ikke har fått lov. I august er det klart for det første ekteskapet i min vennekrets av ikke-heteroer: Gratulerer, Edgar og Anatoly! Gratulerer til Kari! Gratulerer til alle som har kjempet for at deres barn skal få ha to foreldre! Gratulerer til alle transseksuelle som fra nå av slipper å skilles ved tvang! Gratulerer til alle som har grått og kjempet for denne loven!

Det er en historisk dag!

Les om den nye loven: VG, Dagbladet, Blikk, Størst av alt er kjærligheten

Svertekampanje og reaksjon

Kjellemann skriver om hvordan Vårt Land og Norge i dag sprer løgner om at LLH ønsker å innføre ekteskap for mer enn to personer (polyamori). Det er åpenbart at dette er et siste(?) desperat forsøk fra motstanderne av kjærligheten for å svekke lovforslaget om felles ekteskapslov. LLH skal ikke ta opp en ytterligere utvidelse av ekteskapet på sitt landsmøte.

Samtidig blir jeg trist av å lese hvordan de presses til å ta avstand fra denne tanken uten å ha diskutert det innad. Noe flertall for polyamori blir det aldri i LLH, all den tid de fleste homofile er særdeles normativt gjennomsnittlige. Det er en del som synes tosomheten er for trang, også i LLH.

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!