Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at «dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt», men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Karakterene er alt!

Det hender at jeg blir fryktelig skuffa. Mora mi er farmasøyt, så da jeg kom over en krim som foregår i og rundt et apotek, blei jeg glad. Det varte ikke lenge.

Anny Koksæther har skrevet en langtekkelig roman der det åpenbart er viktigere å formidle apotekdetaljer enn å skape troverdige, flerdimensjonale karakterer. Død i hver dråpe kunne vært et originalt tilskudd til norsk krimlitteratur, men de flate karakterene (m.m.) gjør at teksten ligger død på boksidene. Det eneste anslaget til en spennende karkater dukker først opp når 1/3 av boka er lest – politimannen Joakim.

Først og fremst er dette en roman der forfatteren ikke har holdt noe for seg selv; enten det gjelder karakterenes vanskelige barndom eller apotekets daglige rutiner. Alt er forklart ihjel. Boka beviser at det er mulig å skrive en kriminalroman der ingen har hemmeligheter for leseren – og den illustrerer på en glimrende måte hvorfor det ikke er noen god ide. Unntaket er selvsagt hvem som har begått mordet, men siden karakterene ikke angår oss, spiller det egentlig ingen rolle.

Forlaget må bære en stor del av skylda. Så dårlige bøker bør ikke utgis. Kanskje kunne historien vært reddet av en god redaktør og noen bedre strukturelle grep. Det skjedde åpenbart ikke. Å lese denne romanen føles som å obdusere den. Kulden hindrer lukt, men for hver side som vendes tyter det fram nye dødsårsaker, før man konkluderer med at døden skyldes manglende hjerte.

Kanskje burde jeg forbigått dette i stillhet av hensyn til debutanten, men produktet er kanskje ikke helt verdiløst. Romanen kan brukes som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Man kan lære ganske mye av den hvis man orker å analysere alle måtene den ikke fungerer på.

Øvelse: Personkarakteristikk

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Lest: Beksvart krim

Jeg har lest to bøker av Gillian Flynn; Åpne sår og  Mørke rom. Det er sjelden bøker gjør så sterkt inntrykk på meg. Jeg kan ikke huske sist jeg måtte legge ei bok fra meg for å føle at jeg fikk puste igjen.

Jeg vil ikke skrive noe om handlingene. Det har andre gjort. Det er personene – disse ødelagte, usympatiske, usentimentale personene som man mot sin vilje blir glad i. De ligner meg eller vennene mine, men er samtidig så rendyrkede, så drevet til det ytterste av makabre og grusomme hendelser, at de ikke ligner likevel. Jeg beundrer forfatteren voldsomt for at hun klarer å få meg til å bli glad i såpass usympatiske hovedpersoner! Ellers foretrekker jeg, som mange andre lesere, sympatiske hovedpersoner. Alle som vil lære hvordan man lager litterære karakterer som virker levende, bør lese Gillian Flynn.

Å lese Flynns bøker er som å se på at noen blir drept mens de sitter på do.

Det er nakent og motbydelig. Volden skildres i all sin grusomhet med detaljer som aldri vil forsvinne fra hjernen min. Bøkene hennes er som de verste mareritta mine, bare mer sammenhengende. Flynn får meg virkelig til å ville gråte for menneskeheten. Se i nåde til oss, syndige mennesker!

Lest: Inuittkrim

Jeg er svak for krim fra utkanter og eksotiske steder. Ikke minst fordi disse romanene også lærer meg noe nytt. Iskald glød av Melanie McGrath er et stjerneeksempel på dette.

Handlingen foregår i et inuittsamfunn i Nord-Kanada, og informasjonen om språk, kultur og klima er godt innvevd i både karakterskildring og plot. Det tar tid før spenningen stiger, men denne tiden brukes godt på å gi leseren et bilde av konteksten som viser seg å ha stor betydning for løsningen.

Det teller også positivt at hovedpersonen ikke er politi, men en outsider og underdog både i samfunnet og i etterforskningen. Når karakteren i tillegg er flerdimensjonal, men sympatisk, er det lett å bli dratt inn i et landskap av hav, is og fjell og en handling som ikke kunne foregått noe annet sted. Politimannen er også en flerdimensjonal karakter det er lett å få sympati for.

Alle skandinaviske forfattere som prøver å skrive samfunnsengasjert krim burde lese denne. I mange kriminalromaner blir handlingen lagt over et miljø som er tilsynelatende utbyttbart og uavhengig av plottet. Slik er det ikke i Iskald glød. Her finner man et godt plot i dialog med samfunnets problemer. Under det hele ligger nedsmelting av Arktis og skaper en særegen desperasjon som gjør inntrykk. Tittelen kunne med fordel vært «isglød».

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det «bare» hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.