Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at «dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt», men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Karakterene er alt!

Det hender at jeg blir fryktelig skuffa. Mora mi er farmasøyt, så da jeg kom over en krim som foregår i og rundt et apotek, blei jeg glad. Det varte ikke lenge.

Anny Koksæther har skrevet en langtekkelig roman der det åpenbart er viktigere å formidle apotekdetaljer enn å skape troverdige, flerdimensjonale karakterer. Død i hver dråpe kunne vært et originalt tilskudd til norsk krimlitteratur, men de flate karakterene (m.m.) gjør at teksten ligger død på boksidene. Det eneste anslaget til en spennende karkater dukker først opp når 1/3 av boka er lest – politimannen Joakim.

Først og fremst er dette en roman der forfatteren ikke har holdt noe for seg selv; enten det gjelder karakterenes vanskelige barndom eller apotekets daglige rutiner. Alt er forklart ihjel. Boka beviser at det er mulig å skrive en kriminalroman der ingen har hemmeligheter for leseren – og den illustrerer på en glimrende måte hvorfor det ikke er noen god ide. Unntaket er selvsagt hvem som har begått mordet, men siden karakterene ikke angår oss, spiller det egentlig ingen rolle.

Forlaget må bære en stor del av skylda. Så dårlige bøker bør ikke utgis. Kanskje kunne historien vært reddet av en god redaktør og noen bedre strukturelle grep. Det skjedde åpenbart ikke. Å lese denne romanen føles som å obdusere den. Kulden hindrer lukt, men for hver side som vendes tyter det fram nye dødsårsaker, før man konkluderer med at døden skyldes manglende hjerte.

Kanskje burde jeg forbigått dette i stillhet av hensyn til debutanten, men produktet er kanskje ikke helt verdiløst. Romanen kan brukes som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Man kan lære ganske mye av den hvis man orker å analysere alle måtene den ikke fungerer på.