Min kompis Immanuel forteller om psykiatri og medisinering i et gjesteinnlegg på Psykbryt, om hvordan han ble gjort til en zombie. Jeg er glad jeg aldri har vært der. Jeg skriver i stedet, og av og til blir det litteratur av det.
Samtidig kjenner jeg en dragning mot bedøvelse. Jeg har verken trening eller egentlig anlegg for å bruke alkohol som bedøvelse. Og jeg tror heller ikke jeg bør prøve, selv om det sikkert er sunnere enn medikamenter.
Innimellom lengter jeg etter at noen skal plassere meg på ei seng i et kott og gi meg tilstrekkelig bedøvelse til at jeg ikke lenger merker at jeg er i live. Bare slik kan jeg fortsette å eksistere, tenker jeg noen ganger. Jeg klarer ikke å sette meg i en slik situasjon på egenhånd. Og akkurat det vil vel hindre at jeg får slik «hjelp».
I stedet spiser jeg pillene mine uten merkbare bivirkninger og håper at jeg en dag vil klare å eksistere uten håp.
Å leve er en vane det kan være vanskelig å bli kvitt.
Tarald Stein 