– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)
Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.
Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.
Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.
I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?
Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!
Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.
Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.
I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).
Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.
Tarald Stein 