Man kan vel si at jeg har markert verdens poesidag på en svært passende måte. I dag var nemlig oppstarten for tiltaket jeg skal gå på fram til sommeren. NAV har nemlig et håp om at jeg skal skaffe meg en «ordentlig jobb». Det er nesten så man synes litt synd på dem (NAV altså). Les videre
Eller «hva jobber du med?»
Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.
Når jeg skal oppsummere året som snart er over, vekker det ubehag. Året har vært et eneste stort, svart hull med meg i midten. Det var året da planer og selvfølelse gikk i dass.
Hvis det bare hadde vært det, ville jeg fargelagt dette innlegget svart og latt det være med det. Men midt i alt det svarte er det spesielt fire ting jeg vil nevne som gjør at jeg om noen år kan se tilbake på 2010 som et godt år:
Noen utvalgte statusoppdateringer fra Facebook:
Ikke glem å like Frikar og Framandkar på Facebook.
Frihet er farlig; det krevet at man tar ansvar. Og jeg må innrømme at rusen over min nyvunne frihet og selvinnsikt om at jeg ikke ønsker noen fast arbeidstid hindret meg i å ta ansvar. Og det hele er selvsagt min feil. En ting er alt som egentlig bude vært gjort i denne liksom-friheten. Noe annet er de helt åpenbare konsekvensene.
Under ei uke ut i 2010 har friheten resultert i hodepine og begynnende armbetennelse. Hvordan har jeg klart det på så kort tid? Jeg har satt foran datamaskinen og røykt jevnlig uten å lufte. I tillegg til å røyke har jeg spilt Settlers.
Jeg setter pris på at ferien selv viser meg hvor helseskadelig den er, så kanskje jeg snart får gjort noe fornuftig.
Er det rimelig at det i Norge avhenger av en person hvorvidt man får kjønnsbekreftende behandling?
LLH og Skeiv Ungdom synes ikke det. Vi har starta underskriftskampanjen «Opphev Rikshospitalets diagnosemonopol!«:
«Vi krever at Regjeringen opphever Rikshospitalets monopol på å bestemme hvem som skal få kjønnsbekreftende behandling (stille Gender Identity Disorder (GID) -diagnoser). Dette innebærer:
a) at fagpersoner utenfor Rikshospitalet tillates å stille GID-diagnoser.
b) at Rikshospitalet må behandle pasienter som har fått GID-diagnoser av fagpersoner utenfor Rikshospitalet. Les videre
Nei, dette er ikke avslutningen på blogg-eventyret, bare en midlertidig tenkepause. Det er altfor lenge sia forrige innlegg. Det skyldes ikke at jeg ikke har noe å blogge om, for det har jeg. i bøtter og spann. Men hodet mitt har de siste månedene vært fullt av en ting: Kjæresten min. Les videre
Denne uka har jeg begynt å jobbe i barnehage. To dager i uka skal tilbringes blant 2-4-åringer. Det er en slitsom jobb med høyt støynivå og en del fysiske påkjenninger. Jeg regner meg ikke for å være spesielt flink med barn, men man kan venne seg til det meste og det finnes helt klart verre jobber (les: service-jobber).
Etter tre uker i Oslo begynner livet mitt å ligne på seg selv. Riktignok har jeg ikke funnet meg noen stamkafé, men jeg har ellers begynt å ta for meg av hovedstadens goder. Jeg deltar på alt jeg finner interessant på Litteraturhuset, hvor jeg har ordna meg skriveplass. Den siste uka har jeg også blitt kjent med Skeivt Forum – en veldig hyggelig gjeng med hovedsakelig studenter. Jeg har hatt en opptreden på Hamar og et journalistisk oppdrag for Cupido. Dessuten har jeg involvert meg i LLH og Skeiv Ungdoms trans-prosjekter i større grad enn det som var mulig fra Tromsø. Og i dag ble jeg medlem av styret i Oslo Kristelige Studentforbund.
Jeg vil ønske alle lesere et godt nytt år og håper 2009 blir bedre enn 2008 for oss alle sammen!
Nyttårsforsetter har jeg aldri vært særlig opptatt av. Det kan skyldes at jeg tross alt er ganske fornøyd med de delene av livet mitt jeg har kontroll over selv. Jeg liker å røyke, liker ikke sunn mat og synes stort sett at jeg er en helt grei person. Selvsagt skulle jeg ønske at jeg hadde mer struktur, men ettersom jeg mangler en del selvdisiplin er det vanskelig å gjennomføre. Dessuten er jeg lat og mistrives med å mislykkes, så noen særlig øvelse i selvdisiplin vil neppe skje i 2009 heller.
Jeg har innsett at det er på tide å opprette et enkeltmannsforetak. I alle fall er det like greit å gjøre det først som sist. Dagfinn mente at det selvsagt burde hete «Framandkar». Det er bare det at det skal ha med etternavnet mitt i firmanavnet. Jeg veit at det er mange som markedsfører firmaet uten eget etternavn, selv om det står i alle registre. Jeg kunne altså registrert «Framandkar Tarald Stein» og så bare brukt «Framandkar». Men det er jo også det at jeg skal skrive flere bøker. Og jeg er ikke sikker på om «Framandkar» er et bra navn på et firma, uansett hvor bra det var på boka.
«Tarald Stein – Foredrag og forfatteri» er selvsagt også en mulighet. Veldig beskrivende for det jeg driver med, men rett og slett kjedelig.
Så slo det meg at etternavnet mitt er veldig anvendelig i en slik sammenheng. Man kan se for seg finurlige (og til dels komiske) firmanavn som «Steinsprang», «Steintavla», «Steinbrudd», «Steinbit», «Steinrøys», «Steinsprut» o.s.v., om nødvendig med bindestrek og horribel orddeling for å tilfredsstille byråkratene. Men er det det jeg vil??!
Derfor spør jeg dere, ærede blogglesere: Hva bør jeg kalle firmaet mitt?
Jeg søker med dette jobben som mr. perfekt kassadame. Jeg er selvstendig, utadvent, serviceorientert, samarbeidsvillig, nøyaktig, effektiv, punktlig, trives med et umenneskelig arbeidstempo, elsker lyden av varer som passerer kassa, elsker kunder (spesielt i kø-form), leveres uten unødvendig hjernekapasitet.
I alle mine 30 år har det vært min høyeste drøm å få arbeide i kassa på en matbutikk. Det er selvsagt derfor jeg har studert i 10 år og nå holder på med mitt 11. Jeg har nå opparbeida meg den livserfaring, kunnskap og dannelse som jeg føler trengs til en så viktig jobb. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å fylle en slik viktig samfunnsposisjon. Hva skulle man gjort uten de ansatte i dagligvare-bransjen?
Jepp, jeg er en smule frustrert. Jeg vet godt hvilke jobber jeg egner meg til, og hvilke jeg ikke passer til, men tvinges til å se bort fra det. De fleste utlysningstekster har dessuten svært lite med virkeligheten å gjøre, er fulle av klisjeer og skjønnmaling. Hvis jeg skulle skrevet utlysningsteksten til en del av de jobbene jeg har søkt på, ville det blitt omtrent sånn:
Tarald Stein 