«Beklager at du føler det sånn»

Jeg leser på psykiskbloggen om manipulering i terapi og får et lite flashback. Etter at det blei avgjort at Rikshospitalet ikke ville gi meg den behandlinga jeg trengte, klaga jeg til helsetilsynet. Hele greia tok omtrent et år fordi Rikshospitalet ikke svarte på henvendelsene før etter et par purringer.

Det de til slutt svarte kan kokes ned til «beklager at du føler det sånn». Jeg hadde bl.a. klaga på uttalelser om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp og krav om at jeg skulle ha sex med ei dame. «Beklager at du føler det sånn».

Farvel til puppene

Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg.

Etter Aktuelt på NRK2

Selvbestemt kjønn

Det er ikke mye man får sagt på ti minutter, spesielt ikke når man deler ordet med to særdeles taleføre personer. Etter å ha sett programmet på nett-TV trekker jeg et lettelsens sukk over at jeg ikke sa noe dumt. Samtidig var det mye som burde vært sagt som det ikke ble plass til. Her er ei liste:

• At en del mennesker kommer mentalt ødelagte ut fra GID-klinikken, enten de får behandling eller ikke.
• At GID-klinikken anser mennesker som gamle før de har rundet 30 år. For gamle til å få behandling.
• At det å være homo er en del av et avslagsgrunnlag.
• Det samme gjelder det å ha barn. Jeg fikk for eksempel klar beskjed om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av meg selv.
• At GID-klinikkens praksis ikke er forsvarlig, verken rent medisinsk (manglende oppfølging og kvalitetssikring) eller etisk.
• Hvor viktig det er at Stensveen fins og at staten burde være med på å finansiere videre drift.
• At LLH jobber mye med disse spørsmålene og var den organisasjonen som tok initiativ til underskriftskampanjen for å oppheve GID klinikkens monopol.
• Og så ville det vært fint å få nevnt bøkene mine, men det er langt fra det viktigste.

Det var utrolig synd at GID-klinikken ikke stilte opp. Esben Esther kjørte 30 mil på rappen for å si hva hin mener, mens Ira Haraldsen ikke kunne nedlate seg til å komme de få metrene fra Rikshospitalet.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

• Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.

• Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
• Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
• Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
• Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
• Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
• Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
• Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.