Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som «egentlig» kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Kreativ problemløsing

Forbehold: Dette funker for meg. Det betyr ikke at det funker for andre.

I det siste har det danna seg et mønster som ser sånn ut:

Negativ opplevelse -> sinne -> nytt skriveprosjekt -> ferdig på rekordtid

Altså et veldig positivt mønster. Dette kan man like, dette er til å leve med. Jeg tror muligens at jeg var litt for rask til å påstå at jeg aldri blir noen veldig produktiv forfatter. Jeg vil gå så langt som å si at den siste tids utvikling er direkte lovende.

Hva vi forteller barn om sex

Ok. Jeg må seriøst slutte å se på Special Victim’s Unit. Jeg blir så frustrert, irritert og forbanna.

Denne gangen handla det om en gutt som voldtok barn fordi han hadde sett det på TV og internett. En typisk episode, med andre ord. Det fremstilles som om all seksualopplysning er feil, og i stedet for å gi barn redskaper til å fungere i verden, ønsker man å isolere dem fra verden. Tradisjonell amerikansk mangel på nyanser.

Jeg ville blitt særdeles bekymra over alle som liker å se på amerikansk mainstream-porno. Noe sykere må man  til Japan for å finne. Sex framstilles som totalt gledesløst og skamfullt. Forvridde religiøse forestillinger om synd og helvete florerer. Man kan bli fanatiker av mindre. Spesielt bekymra ville jeg blitt hvis et barn så på sånt.

Jeg vil fortelle en liten historie som jeg mener sier en god del om hva sunn seksualopplysning går ut på, i dette eksemplet overfor barn i barnehagealder.

Det korte diktets tidsalder

Jeg leser denne nedslående artikkelen og føler meg oppstemt. Jeg mener som kjent at enhver bok med mer enn 300 sider er for lang. Selv skriver jeg dikt så korte at lesetiden må måles i sekunder, og heller ikke diktsamlingene mine tar det en time hver å komme gjennom hvis man leser dem i ett strekk. Noe man kanskje ikke bør gjøre hvis man vil få mest mulig ut av dem. De fleste dikt krever rom rundt seg for å gi mest utbytte.

Sånn går det når man ikke ber om sitat/fakta-sjekk

Bladet Tromsø ringte meg mens jeg stod på flyplassen i går for å ta flyet til Oslo. Sia jeg visste at jeg ikke kom til å ha internett-tilgang før i dag, ba jeg ikke om å få lese saken.

Slik ble resultatet. Jeg har sjølsagt klaga og bedt dem om å endre overskrifta og fjerne det gamle navnet.

Tillegg: Det ble selvsagt endra.