Posts Tagged ‘internalisert transfobi’

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Advertisements

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter. (mer…)

Jo mindre minoritet, dess sterkere krav om normalitet. Du er avvikende, men bare på dette ene lille punktet, og det er det jo ingen som ser, ikke sant? Ellers er du helt normal – ikke sant?

Denne tankegangen ser jeg stadig både blant homser og transkjønna. Er du homse skal du i alle fall oppføre deg og se ut som en kloning av «den normale mannen». Selv om ingen vet hvem han er eller noen gang har møtt ham. Du skal ikke vifte med hendene når du prater, pass endelig på at stemma di ljomer av bass.

Og en del transkjønna bruker enormt mye energi på å distansere seg fra transvestitter, mellomkjønna, homser, lesber og andre som ikke følger tokjønnsmodellen slavisk. Jeg fristes til å spørre: Hvor mange flekker på din normalitet tåler du?

På et psykologisk nivå kan jeg forstå det. Av og til sees vi som så annerledes at vi blir rene marsboere. Og det er vi jo ikke, noen av oss. Jeg mener det blir skadelig når normalitetstankegangen preger hele organisasjoner. Det hindrer folk i å ta kontakt, finne et sted der de kan føle seg hjemme blant sine egne. Slik jeg følte det de første gangene jeg leste om transkjønna. De var så overdrevent normale og hetero hele gjengen. Jeg kunne umulig være en av dem. Eller slik vi ser debatten rundt homoparaden. Det er alltid noen som vil utelukke alle avvikende uttrykk, som mener paraden skal være for menn i dress og damer i kjole. I alle fall ikke det omvendte!

Disse stedene skal være fristeder for faen! De skal være steder der vi kan være helt og fullt oss selv og få være stolte av det. Så kom ikke til meg med noe krav om normalitet. Ingen mennesker er normale. Alle mennesker er unormale, annerledes, unike. Tenk så flott om alle fikk vise det fram! Tenk for en stor opplevelse av mennesker, skapt i Guds bilde, som kunne vise oss hvor stor Gud virkelig er; at han skaper mennesker så forskjellige!

Nei, jeg er ikke normal og har ikke tenkt å bli det. Jeg skjønner ikke hva normalitet er for noe og har aldri sett det. Det er opp til hver enkelt å finne en balansegang mellom sin egen annerledeshet og det å leve i et samfunn med andre mennesker. Alle må inngå kompromisser, og vi trenger alle fristeder. Og nåde den som rører mine fristeder og prøver å skyve meg ut til fordel for en normalitetstankegang. Jeg representerer bare meg selv, ikke en gruppe av forsøksvis normale.

Inspirert av en diskusjon på Gaysir om deltakelse i et fotoprosjekt om annerledeshet, samt reaksjonene på transvestittenes ønske om to pass.