Jeg stiller ut på Europride

For første gang er Skeive Kunstnere i år representert på Pride House; med tema-utstillingen «Minoritetspotenser, mangfold og enhetstanken: retten til mangfold» der jeg stiller ut collagen «Eggstokkene»:

Tanken er å overrekke dette til finansministeren (ved en snarlig, passende anledning) som en utfordring til å skrote steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn. Som ansvarlig for personnummer er det altså pussig nok (delvis) finansministerens ansvar.

Skeive Kunstnere arrangerer som vanlig en utstilling i Pride Park, i år større enn noen gang med 40 kunstnere og 200 verk. Fra i år av er alle kunstformer inkludert og det blir derfor både opplesninger, videovisning og salg av bøker og CDer. Kunstteltet har samme åpningstid som resten av parken.

På denne hovedutstillingen bidrar jeg med to fotoserier (4 bilder i hver); «Roads to nowhere» og «Interior» som begge på hver sin måte illustrerer depresjon. Felles er også fokuset på det vi overser i hverdagen; blindveiene og rusket, men der «Interior» tar for seg depresjonen innendørs, fokuserer «Roads to nowhere» på utendørsmotiver.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lest: Utenfor målgruppa

Jeg prøve å ikke ha fordommer mot bøker (bortsett fra dem som er for tjukke). Det er  ikke så farlig om jeg ikke føler meg i målgruppa, bare plottet og språket er bra. Og jeg kommer meg gjennom de fleste bøker. Dessverre også denne.

Et lite sidesprang av Denise Rudberg kan bare anbefales for kvinner over 50 med interesse for klær, interiør, slanking og husmorporno. Dette er noe av det verste jeg har lest siden Isfolket (som heldigvis var lite fokusert på klær og interiør), tross at plottet ikke er det aller verste. Og selv for nevnte lille målgruppe (jeg prøver å ha et positivt menneskesyn), vil jeg egentlig anbefalle å lese et dameblad eller to i stedet. Det ville spare tid, og damebladene kan ha informative bilder.

Grunnen til at jeg orker å i det hele tatt skrive om makkverket, er at boka er et godt eksempel på noe som dessverre skjemmer en del krim skrevet av kvinner: De endeløse beskrivelsene av klær, sminke, kroppskomplekser og interiør. Hvor ble det av de korte, treffende beskrivelsene som fikk meg til å se karakterene for meg?

Jeg forsøker å ikke bli misogynist, men slike bøker som dette gjør det vanskelig. Riktignok har hovedpersonen flere lag og framstår som ganske sammensatt, men det ødelegges av interiørbeskrivelser, skildringer av klær og andre ting som etter mitt syn har minimalt å gjøre i en krim.

Etter å ha lest boka er jeg glad for å ikke tilhøre målgruppen. De må ha et svært innholdsløst liv og et meget minimalistisk indre liv. Samtidig er jeg irritert over å ha kasta bort flere timer av min tid på uvesentligheter.