Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Barnebøker om foreldre

Det finnes noen barnebøker om å være et annerledes barn. Ikke mange nok, men de finnes. Men hvor er de annerledes foreldrene?

Jeg tror alle barn opplever at foreldrene truer deres mål om å være «som alle andre» på ett eller annet tidspunkt. Foreldre er voksne mennesker som (forhåpentligvis) har funnet seg selv og oppfører seg som individer.

Selv billedbøker for svært små barn presenterer foreldre som ganske uviktige bipersoner. Samtidig vet vi at foreldre er de viktigste personene i småbarns liv. Jeg kan ikke se at dette henger på greip.

Samtidig er det en uskreven regel at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner og at det er barna som skal drive historien framover. Da blir det komplisert å skrive gode bøker om det å ha annerledes foreldre, enten de sitter i rullestol, er lesbiske eller bare sære kunstnere.

Jeg har nå tilbrakt fem herlige dager i foreldreskapet og snubler nå ut av det med minst to ideer til barnebøker og en god del inspirasjon.

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Les videre

Skrivefaser

Jeg kom over dette morsomme innlegget om skrivefaser og tenkte jeg skulle beskrive mine egne:

1. Kjepphøy. Jeg er verdens beste forfatter (i alle fall Norges beste transforfatter). Intervjuer, opplesninger og foredrag passer bra i denne fasen, siden jeg ikke er redd for noe. Det blir sjelden skrevet noe i denne modusen. Den kan være en tilstand som varer i måneder, gjerne etter gode anmeldelser. Den kan også opptre mer kortvarig (2-5 dager) etter en god skrivedag, og dermed sikre at det blir langt mellom sistnevnte.

2. Tenk om jeg har mista evnen til å skrive bra. Dette utgjør over 50% av tida jeg egentlig skal bruke til å skrive. Jeg er rett og slett altfor redd for hvor dårlig jeg kan komme til å skrive, til å få skrevet noe som helst.

3. Skrive til krampa tar meg. Det er i denne fasen det faktisk blir skrevet noe, som oftest bra. Men hvor bra det er bryr jeg meg ikke om. Derimot er jeg helt inne i skrivinga og enser ikke at klokka går, magen romler, sidene fylles og telefonen ringer. Hvis disse anfalla kom hver dag klokka ti på tolv og ga seg før leggetid skulle jeg vært jublende glad. Dessverre har de en tendens til å dukke opp en halvtime før et viktig møte, like før leggetid og andre umulige tidspunkter. Og slett ikke hver dag, takka være de andre fasene. Men i dag klaffa det.

4. Alt annet må gjøres før skriving. Det er først når jeg setter meg ned for å skrive at jeg kommer på at jeg må spise, betale regninger, gå på butikken, sette på vaskemaskinen (som bråker såpass at jeg ikke får arbeidsro de neste timene) og alt annet tull som man er forventa å gjøre innimellom. For ikke å snakke om at twitteroppdateringer må leses, facebook besøkes, mail besvares og andre moderne fristelser som må tilfredsstilles. Og sånn går nu dagan. I alle fall 40% av dem.

Dette er hovedfasene mine. Det er sjelden jeg leser gjennom noe jeg har skrevet og syns det er elendig. Sånn sett er jeg et unntak; de fleste forfattere er perfeksjonister som aldri syns det de skriver blir bra nok. Heldigvis har jeg en redaktør (Mattis Øybø) som forteller meg hva som er elendig (men på en hyggelig måte) før det kommer på trykk.