DSM 5 og kjønnsdysfori

DSM er ei liste over psykiatriske diagnoser. Offisielt brukes den ikke i Norge – i stedet bruker man ICD 10 fra WHO (som i tillegg også lister somatiske lidelser). Likevel er DSM i uoffisielt bruk, noe jeg har erfart på Rikshospitalet. Det skyldes for en stor del at DSM er mer utfyllende og detaljert. Nå er DSM under revisjon. Slik ser forslaget ut: Les videre

Psykiatri og samfunn

Psykiske lidelser kan ikke påvises biologisk (i alle fall foreløpig). Det får enkelte til å påstå at de ikke finnes. Enhver som har snakka med en person med vrangforestillinger vil derimot si at de finnes. Jeg var deprimert i mange år. I ettertid kan jeg se at jeg hadde det som kalles en psykisk lidelse, og medisinen jeg fikk hjalp meg.

Jeg vil påstå at det som kjennetegner en mental lidelse er at man ikke fungerer på en samfunnstjenlig måte. Etter å ha lest gjennom ICD10, som er den diagnosemanualen som brukes i Norge, innser jeg at diagnoser er noe man gir brysomme mennesker. Diagnosene er ikke laga for å hjelpe mennesker som har det vanskelig; de er til for samfunnets skyld. Mennesket trenger å sette navn på alt vi observerer rundt oss, og alle størst er behovet når det gjelder ting vi ikke forstår. Les videre

Skremmende nyheter

Ikke før har jeg begynt å sette meg inn i diagnosemanualene (DSM IV og ICD10) før jeg leser at det er satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe fram mot DSM V. DSM blir brukt i Nord-Amerika og utarbeides av psykiaterforeninga i USA. Den danner grunnlaget for ICD som vi bruker i Europa. Før eller senere kommer altså det denne arbeidsgruppa koker ihop til å få konsekvenser i Norge.

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som «gal» med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession’s credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Ventetid

Jeg går fortsatt og venter på GID-klinikkens avgjørelse. Selvsagt fyller jeg tida godt, som vanlig, med studier, Tromsø Kristelige Studentforbund, skrive barnebok og krim, og med å lese meg opp på psykiatri, Standards of Care (de internationale retningslinjene for behandling av transkjønna) og diagnoser. Det er spesielt skremmende å lese gjennom alt det finnes diagnoser for. Jeg vil her bare sitere den aktuelle diagnosen «F64.0 Transsexualisme» , under «F64 Kjønnsidentitetsforstyrrelser» i diagnosemanualen ICD10:

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et «sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende» mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one’s body as congruent as possible with one’s preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.