Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.
Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».
Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.
Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?
På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.
Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.
P.S.
1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.
2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.
Tarald Stein 