“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Ubevegelige kjønnsorganer

Man skal ikke svare på intime spørsmål eller dele ting som svært få trenger å vite. Det er konvensjonen. Siden jeg er kroniske ukonvensjonell, kommer her en kraftig dose TMI om valg av kjønnsorganer. Ganske hypotetisk, ettersom jeg blei nekta å få bestemme over min egen kropp. Med forbehold om at det er lov å ombestemme seg.

På boklista: «Døden ved min side» av John Galt

Etter å ha lest intervju med forfatteren og rapporten fra lanseringa fikk jeg lyst til å lese boka. Jeg tror jeg har mye å lære, men kanskje vil jeg også finne en del gjenkjennelse? Sex blir aldri mer ukomplisert etter en HIV-diagnose. Det samme gjelder transseksuelle menn.

Jeg har tidligere skrevet om HIV-risikoen for transhomser. I fjor så jeg filmen «The Gift», som handler om folk som ønsker å bli smitta. Den skremte meg. Kanskje fordi jeg kunne kjenne meg litt igjen. Når hver dag er en kamp for min egen autonomi, min egen rett til å bestemme min identitet, lengter jeg av og til etter noe håndfast som kan bevise for alle at jeg er mann og homofil. Og en HIV-diagnose kan absolutt være dette noe. I Norge er det å ha HIV nesten synonymt med å være homse. Så hvis jeg pådro meg det ville nok alle skjønne at jeg faktisk er en homofil mann. Skremmende tanker. Flaks for meg da at sexlivet mitt ikke er sesielt risikabelt og at jeg som oftest er såpass oppegående at jeg forstår at HIV ikke er løsningen på noe som helst, bare en bunke nye problemer. Det ville for eksempel ikke forundre meg hvis GID-klinikken nekta å behandle noen med HIV. Enten ved at man ville bli klassifisert som fysisk for svak for operasjoner og hormoner, eller ved at det ble tatt som bevis for at man ikke var klar for prosessen. Det er utrolig hva de folka kan smøre i hop. Gleder meg til å lese hva de har å si om helsetilsyns-klagene mine.

Uansett tror jeg at jeg vil ha godt av å lese Døden ved min side.

Det var noe kjent…

Jeg heva øyenbryna aldri så lite da jeg leste denne saken i BA. Det var vitterlig noe kjent med fyren. Jeg skal ikke gå i detaljer om hvor og hvordan jeg har møtt ham, men fortida hans kom som en overraskelse. Kanskje fordi jeg egentlig ikke fikk anledning til å prate noe særlig med ham. Anledninga innbød ikke til det, kan man si.

Sak i Dagbladet 1999 fra traktene der jeg delvis vokste opp.

Mitt inntrykk er at han er en svært hyggelig fyr, og det står stor respekt av at han nå står fram og har forandra holdning. Det er altså håp, selv for homofile høyreekstremister!

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.

Dårlig selvbilde – en HIV-risiko

Fredrik har skrevet et innlegg om FTMs og HIV som jeg støtter fullt ut. Jeg tror at dårlige operasjonsresultater resulterer i et, for mange, ekstremt behov for bekreftelse og liten respekt for egen kropp, og at dette kan føre til at man utsetter seg for risiko.

Jeg har tenkt i de samme banene når det gjelder yngre homser. Mange har et stort behov for bekreftelse og dårlig selvtillit. Det slår meg som en direkte farlig kombinasjon.

Men i trans-sammenheng har jeg tenkt at det er MTFs i sex-industrien som har størst risiko. Det har de kanskje også, men i Norge er de ikke så mange, verken prosent- eller tallmessig, som i USA, hvor forskningen utføres. Fredrik peker på operasjonsresultat som en mulig grunn for MTF til å ta bedre vare på kroppen sin. Og som sagt tror jeg han har rett.

Et annet aspekt er at homofile transmenn blir forsøkt tiet ihjel, i alle fall her i Norge, hvor jeg har fått beskjed om å holde kjeft fordi mine erfaringer ikke er representative for alle transkjønna. I et slikt klima blir det selvsagt vanskelig å drive HIV-forebyggende arbeid blant trans-homser, siden vi ikke burde finnes. Og i Norge, enn så lenge, er HIV fortsatt overrepresentert blant homser.

Den tøffeste mannen på internett…

blogger under navnet Trollhare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det spiller ingen rolle. Han er den tøffeste mannen jeg vet om. Først og fremst fordi han skriver om ting jeg ikke orker å sette ord på annet enn som antydninger i dikta mine. Det skjer stadig vekk at han skriver noe som stikker inni meg av gjenkjennelse.

Og jeg vet at det ikke gjør mindre vondt for ham enn for meg å skrive det. Det er bare det at han tør. Trollhare er fryktløs som få.

I dag har han skrevet om  «Bögföddas fittskräck» og utløst denne hyllesten. Det er forøvrig utrolig hva et menneske kan overleve. Det er alltid en oppløftende, om enn trist, tanke.

Jeg håper han får skrevet alle de bøkene han har på lager og at livet snart begynner å smile til ham.