Innlegg tagget ‘homofili’

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

cover-sE-boka kan foreløpig kjøpes:

  • Sellfy (Billigst og kanskje mest kronglete for deg – mest penger til meg. 10 Euro, krever PayPal-konto)
  • Digitalbok.no (kr 119,-)
  • Ebok.no (kr 119,-)

Foreløpig bare tilgjengelig i epub-format, men ta gjerne kontakt dersom du ønsker den i andre formater!

Sprik for menn

Publisert: onsdag 26 mars, 2014 av Tarald i Sprik
Stikkord:, , , , , , ,

Selv om det er flest kvinner som leser erotikk, tror jeg at det finnes menn som også gjør det, eller ville gjort det dersom ikke erotikken hadde så tydelig kvinnestempel. Og spesielt tror jeg mange menn vil ha glede av å lese Sprik. De fleste hovedpersonene er menn, gjerne ganske vanlige menn som jeg tror det er lett å kjenne seg igjen i.

Novellene har en god del humor og leker med forventninger til sjangeren, samtidig som runkabiliteten er høy. I de fleste tilfellene handler sexen om penetrering. Sprik passer kanskje best for homofile eller bifile menn, men jeg tror også at heterofile menn vil ha glede av i alle fall noen av novellene.

Boka lanseres i morra og jeg er veldig spent!

Det er visstnok flere kvinner enn menn som leser erotikk. Den gangen jeg begynte å skrive erotiske noveller framstod jeg fortsatt som kvinne. Jeg la sjelden skjul på hva jeg skreiv, og når jeg fortalte at det var mest homoerotiske noveller var det overraskende mange kvinner som betrodde meg at de likte tanken på to menn som hadde sex med hverandre. Mens pornoen er full av «liksom lesbisk sex» for menn, er det mangel på homsesex for kvinner.

Sprik inneholder mye homsesex for kvinner. Mange av karakterene er menn som har sex med menn. Sjokkerende mange er også homofile menn som har sex med kvinner som et resultat av tilfeldigheter og kvinner som vet hva de vil. I tillegg er det flere av karakterene som befinner seg mellom kjønn, enten midlertidig som i «I forkledning» eller som et steg i en kjønnsbekreftende prosess.  En person i samlinga er med vilje ikke kjønnsbestemt og to hovedpersoner er transmenn. Dessuten finnes det flere karakterer som i utgangspunktet anser seg som heterofile, men som likevel har sex med en annen mann. Bare ei av novellene har bare heterofile karakterer, og bare ei novelle innholder to kvinner som har sex med hverandre.

Novellesamlinga spriker altså i alle seksualitetens himmelretninger. Det var også en av grunnene til at ingen av de etablerte forlagene ville gi den ut. De mente det ville bli vanskelig å markedsføre en samling noveller som de mente ikke ville apellere til kvinner, i en sjanger okkupert av kvinner. Jeg tror de tar feil i at kvinner ikke tenner på menn som har sex med hverandre, men det er tabubelagt. Mange av de kvinnene som betrodde meg at de tente på homsesex hadde aldri fortalt det til noen andre før.

Tross tabuet håper jeg mange vil kjøpe boka. Fordelen med e-bøker er at ingen andre trenger å vite at du leser den. Men de som tør å snakke om den kan kanskje bidra til å gi et mer nyansert bilde av hva kvinner kan tenne på.

Jeg har blanda følelser i forhold til OL i Sotsji og protestene mot det. For det første er jeg egentlig imot OL og alt dets vesen uansett hvor det arrangeres, og føler derfor ikke at jeg har noe grunnlag for å kritisere akkurat dette OL. Samtidig har OL-arrangementet åpna medias øyne for de menneskerettighetsbruddene som foregår i vårt naboland, og det er jo bra.

En del krever at deltakerne skal være menneskerettighetsforkjempere. Da steiler jeg. Det ville være en tabbe, tror jeg, å tillegge toppidrettsutøvere autoritet utenfor skisporet. Det burde være nok å høre et tilfeldig valgt intervju med en idrettsstjerne eller se alle transfobiske, homofobe eller rasistiske uttalelser som har kommet fra diverse idrettsstjerner opp gjennom åra. De er ikke stjerner på grunn av sin refleksjonsevne eller demokratisk valgt – de er stjerner fordi de har en kropp som kan konkurrere med de beste kroppene i verden om lengst og raskest. Og jeg har mine sterke tvil om hjernekapasiteten i bransjen. Jeg er dypt skeptisk til kroppsfokus og prestasjonsjag, og mener at dyrking av idrettsstjerner er et tegn på sivilisasjonens forfall. Riktignok får hver idrettsstjerne lønn som flere akademikere til sammen, men å kreve at de skal produsere fornuftige meninger på toppen av idrettsprestasjonene er nok å forvente for mye. De fleste uttalelsene fra OL-deltakere selv støtter dette synet.

Det virker umiddelbart mer fornuftig å avkreve statsministeren et sterkere engasjement for menneskerettigheter, men store forhåpninger kan ikke knyttes til Solberg heller, selv om rollen hennes burde tilsi det. Akkurat det er kanskje heller uttrykk for at store forhåpninger ikke kan knyttes til det norske folk, og at folket har valgt en statsminister som gjenspeiler folkesjela. Det er nesten så man vurderer å søke politisk asyl i USA (og det sier ganske mye).

Tross vår hjemlige debatt om hvem som burde si hva og delta hvor og påfølgende engasjement for homofiles rettigheter, blir jeg deprimert av fokuset på OL. Jeg mener at selve sportsarrangementet er nasjonalisme, kroppsfokus og (sterkere enn noen gang) hjernedød underholdning. Hvis man blander menneskerettigheter inn i den miksen blir det fort kulturimperialisme. Hvordan homofiles rettigheter misbrukes av stormakter har jeg skrevet om før.

I tillegg kommer det faktum at det ikke bare er homofile som undertrykkes i Russland. Mange frivillige organisasjoner der har opplevd å bli stempla som spioner fordi de mottar støtte fra utlandet. Urbefolkningene ser ut til å være spesielt utsatt. Og som i mange andre land kan urbefolkningenes rettigheter også har mye å si for transfolk. Flere urbefolkninger i Sibir har tradisjoner for (minst) tre kjønn, der kjønnsoverskridende sjamaner var ansett å ha større krefter enn andre (en ganske vanlig oppfatning i sjamanistiske kulturer). (Wikipedia gir en grunnleggende innføring i det tredje kjønn rundtom i verden, se også dette kartet).

OL i Sotsji kunne kanskje endret mitt syn på idrett hvis en haug deltakere hadde uttalt seg utvetydig for menneskerettigheter, sponsorer hadde kansellert støtten, IOC hadde fratatt Russland arrangementet el.l. Når ingenting av dette skjer, styrker det bare min negative oppfatning av hele sirkuset.

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Nylig dukket det opp et mannsskjelett gravlagt som kvinne i Praha, datert til å være ca 5000 år gammelt. Og som vanlig påstås det å være en homofil mann. Både transperson og homofili er nye begreper (hhv. ca. 100 og 200 år gamle), men mennesker har til alle tider og alle steder hatt varierte kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer.

Matt Kailey skriver om hva det kan bety at en person med mannlig biologi ble gravlagt som kvinne. Funnet tyder på at denne transpersonen ble akseptert som kvinne. I dag vil både offentlige myndigheter og mange enkeltmennesker kreve at man går gjennom en eller flere operasjoner for å akseptere oss som riktig kjønn.

Det er foretatt en god del liknende funn fra mange ulike kulturer og tidsperioder. Blant annet er det funnet kvinneskjeletter i vikingegraver med typisk mannlig utstyr (sverd, skjold osv.). Mange kulturer har trodd at kjønnsoverskridende personer har hatt spesielle evner og har derfor ofte gitt transpersoner religiøse funksjoner i samfunnet. Dette gjelder for eksempel gammel samisk kultur, hinduismen og en del nordamerikanske indianerstammer (two-spirit).

Har utviklingen gått baklengs på dette feltet? Representerer moderne vestlig kultur et historisk lavmål når det gjelder aksept for transpersoner?

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, «Pappa Pernille», fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når «Pappa Pernille» kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med «Pappa Pernille» også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.

Jeg har oppdaga at det finnes skremmende likhetstrekk på disse to feltene. For å holde dette innlegget på passende distansert nivå, skal jeg her utdype den problematiske siden av mitt forhold til bøker. (mer…)

Aktivister og vanlige åpne homofile trues til å gå i dekning. De selv og deres familiemedlemmer trues på livet. Vi vet at det skjer i Uganda, i Irak, i Øst-Europa – de aller fleste steder i verden. Men du tror kanskje ikke at det skjer i Norge?

Les denne artikkelen og bli like forbanna som meg! Støtt Sara Mats der hin sitter utenfor Islamsk Råd og venter på at de skal ta klar avstand fra dødsstraff for homofile!

 

 

 

 

 

 

Og husk at dette ikke bare dreier seg om islam, men all form for religiøs fundamentalisme.

Inspirert av Trollhares post om hva han ikke sa under utredningen, vil jeg lage ei liste over alt jeg i mørke stunder angrer på at jeg sa på GID-klinikken:

  • Jeg var ikke klar over at jeg var gutt da jeg var liten (ikke jente heller, men det hjalp ikke)
  • Jeg tiltrekkes av menn og er altså homse
  • Jeg har født barn
  • Jeg tror ikke at det bare finnes to kjønn
  • Jeg liker ikke kjønnsstereotypier

For det meste er jeg likevel glad for at jeg beholdt integriteten min. Spørsmålet er hva jeg gjør hvis jeg får ny utredning.

Sex i barnebok

Publisert: fredag 12 september, 2008 av Tarald i Litteratur
Stikkord:, , , , , , ,

Rune Belsviks nye bok Tjuven skaper debatt. Noen kaller det pornografi for barn, andre mener den burde vært utstyrt med varseltrekant, men de fleste oppegående mennesker er positive til utgivelsen. Av de sitatene som presenteres blir jeg faktisk imponert over Rune Belsvik. Det trengs ei sånn barnebok.

Rune Belsvik er ikke snau. Han går enda lenger. Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst? Belsvik vet råd. «Det går fint med to gutar, seier Bob. Vi gnir berre tissen mot rumpa. (…) Det er mange som gjer det. Du kan stikke tissen inn i rumpeholet også.»

skriver Cathrine Krøger i Dagbladet. Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan det går når voksne tramper inn i barns seksualitet. Tolkningen av Eline som «horete» er en typisk forelda, voksen tolkning. Er det noen som burde vært utstyrt med varseltrekant så er det godeste Krøger. (mer…)

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Ja til ekteskapet!

Publisert: lørdag 12 april, 2008 av Tarald i frigjøring, homsesaker, Religion
Stikkord:, , , , ,

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, «Størst av alt er kjærligheten». Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Homofobi

Publisert: onsdag 9 april, 2008 av Tarald i frigjøring, homsesaker, Sitater
Stikkord:, , , ,

Leste Fredriks blog og ble like forbanna som ham. Jeg fulgte linken videre til et innlegg på hans gamle blogg, der jeg fant den geniale sangen Till Pastor Green med lyd og tekst.  Mine ord synes for en gangs skyld overflødige 😀

Lewis

Publisert: lørdag 15 mars, 2008 av Tarald i homsesaker, Skriving, Trans, Ukategorisert
Stikkord:, , , , , , , , ,

Detektimen altså. Kveldens episode var råbra, bortsett fra slutten. Ikke så ofte det er transkjønna med, men selvsagt må hun være morderen. Hun var imidlertid veldig troverdig. Noe av det første jeg tenkte da karakteren ble introdusert var at hun minna meg om ei jeg kjenner, ei fantastisk dame.

Historien hadde dessuten flere gjenkjennelige elementer og troverdig miljøskildring. Hvorfor er det så mange som forveksler kirka med Gud? Slutten var derimot ikke troverdig; først med altfor «snill» brann mens de var inne i huset, og så med sinnsyke eksplosjoner etter at de hadde kommet seg ut. Det var en elendig slutt på en god episode, for ikke å snakke om hintet om at Hathaway likevel er hetero. Fysjom!

I alle fall fikk jeg noen ideer til krim-prosjektet mitt. Likevel er det veldig langt fram til slutten. Kanskje romansjangeren virkelig ikke er noe for meg? Den som lever får se…

Jeg var med på å arrangere gudstjeneste og vake i Tromsø i anledning kirkemøtet i 2007, med tittelen «Nåde den som elsker!»:

Nåde den som elsker! ble en suksess! Det ble rapportert om ca 100 personer i fakkeltoget og enda flere, kanskje dobbelt så mange, i kirka. Tilbakemeldingene har vært at det var ei utrolig vakker gudstjeneste – en bevegende opplevelse. Kirka var pynta med silke og ballonger i alle regnbuens farger. Jeg hadde ansvar for lesing av «klagesangene» – stemmer fra homofile om hvordan de har opplevd kirka, tekstlesning (her er ikke slave eller fri, mann eller kvinne) fra Bibelen og forbønn.

Det ble ei gjennomtenkt og vakker gudstjeneste. Jeg hadde også inntrykk av at mange fikk mye åndelig ut av liturgien. Ultima Thules «Kyrie» ga meg virkelig gåsehud. At så mange møtte opp i kirka for å vise sin støtte opplevdes veldig sterkt. Jeg la merke til at i alle fall to par ble velsigna og lysglobene var fulle av brennende lys. Det ble virkelig den feiringa av kjærligheten som vi hadde sett for oss.

Etter kirkekaffen begynte vaken. De kulturelle innslagene var virkelig flotte! Hver time sang vi «Noen må våke» og ba ei bønn. Kl. 5 hadde vi igjen nattverd. Som ventet tyntes det i rekkene etter hvert. Rundt midnatt var det på det mest livlige, med samtaler om tro og tvil og teologi. Veldig spennende! Vi var fem stykker som ble værende hele natta.

Det var en sterk opplevelse å se hvordan folk som har følt seg utstøtt av kirka og ikke lenger tør å kalle seg kristne opplevde kirka på en ny måte og kanskje fikk tilbake sitt gudsforhold. Jeg vet at noen mottok nattverden for første gang. Jeg syns ikke de konservative skal få ha monopol på vekkelse, men har vel ikke tenkt så mye over det før nå. Føler meg ydmyk over å ha fått være med på å skape noe så vakkert og … hellig!

Opplevelsen kan egentlig ikke beskrives. Jeg syns oppriktig synd på alle som gikk glipp av det, men håper vi skal få til lignende ting i framtida! Enda mer synd synes jeg på dem som påstår at dette ikke er av Gud. Hvordan kan noen være så blinde og døve for den hellige ånd?

I forkant av arrangementet:

I dag braker det løs! Gleder meg voldsomt! Responsen har vært overveldende, både fra presse og folk jeg har prata med. Jeg har virkelig følelsen av å være med på noe stort fordi denne markeringa betyr veldig mye for folk. De føler seg sett, respektert og verdsatt av kirka. For en gangs skyld. Det er stort å være med på å kanskje reparere folks forhold til Gud.

Et par presseklipp:
http://www.nordlys.no/web-tv/article3124089.ece
http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12598

Saken kom helt til riksdekkende media, men jeg har bare funnet klipp fra Nordlys og Gaysir.

Jeg lar meg ikke sjokkere av at homser blir piska til døde og hengt i iran. Opprørt? Ja, men ikke sjokkert. Det er liksom ikke annet å vente. Skildringer av konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig sjokkerer meg heller ikke, selv om jeg blir opprørt.
Det som virkelig sjokkerer meg er når regimer eller mennesker man bør kunne forvente mer av, behandler folk på umenneskelige måter. USAs bruk av dødsstraff er et eksempel. Drapet på Brandon Teena et annet.
Her om dagen leste jeg litt homohistorie fra 2.verdenskrig. Som kjent ble homser internert i konsentrasjonsleire i Tyskland. Dette visste jeg fra før. I tillegg stod de nederst på rangstigen og hadde størst dødelighet av alle fangegruppene. Det sjokkerende var opplysningen om at en del av disse ble putta i fengsel etter krigen for å «sone ferdig straffa».
Mens jøder og politiske fanger fikk stor sympati og oppreisning etter krigen, fortsatte homoseksuelle handlinger å være forbudt. Homser kunne dermed risikere å sitte i konsentrasjonsleir under krigen, bare for å bli videreført til vanlige fengsler etterpå, hvis de overlevde. Noen mulighet til å klage hadde de ikke, siden de etter loven var kriminelle.
For meg er dette blitt et bevis på verdens vannvittige ondskap. Jeg tenker på det hver gang jeg synes jeg har det fælt. Jeg kunne hatt det verre, tenker jeg da, mye verre. En kompis kommenterte at dette måtte være et kroneksempel på hvordan man kan frata mennesker all tro på samfunnet.
Ondskap finnes i alle samfunn, ikke bare i diktaturer og under tyranner som Hitler og Stalin. Det er grunn til å være på vakt uansett hvor demokratisk og åpent et samfunn er. Jeg vil oppmuntre mennesker til å tenke selv og ikke bare godta urett fordi loven sier at det er rett.