Mitt urene blod

Fortsatt føles det uvirkelig at ei bombe har gått av i sentrum av Oslo. Bildene kunne vært henta fra en krigssone og ikke noen få kvartaler fra hjemmet mitt. Selv har jeg ikke vært ute av døra i dag (heller), men hvis jeg kommer meg ut i morra vil jeg nok se noen av ødeleggelsene. Jeg kjente at det rista og hørte smellet, så jeg regna med at det var en eksplosjon, men bare en kontrollert riving av bygning el.l.

Følelsen var likevel den samme som 11.september 2001 da jeg skjønte hva som  hadde hendt og så bildene av et utbomba regjeringskvartal. Uvirkelig. Dette kan ikke være sant. Og like etter ble eksplosjonen overskygga av massakren på Utøya, der politisk engasjerte ungdommer blei offer for det som sannsynligvis er samme gjerningsmann. Min største frykt var at det skulle være islamister som stod bak. Norge er innvandrerfiendtlig nok som det er. Og det rapporteres allerede om flere voldshandlinger mot norske muslimer. Heldigvis (!) tyder alt på at terroristen er norsk, en lokal Timothy McVeigh.

Monogami? – nei takk

De aller fleste innbiller seg at de er monogame. Det må de ha lov til, og noen er sikkert det. Samfunnet forteller oss at lykken er en lukka tosomhet. Man får ikke gifte seg med flere, og barn får bare ha to juridiske foreldre.Virkeligheten er ofte en annen. Svært mange er i praksis seriemonogame og barn har ofte både en og to ekstraforeldre i praksis.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Sjekking og sånt

De gangene jeg har lyktes i denne sporten, har jeg opptrådt selvsikkert og tilsynelatende uten tvil. Det skemmende aspektet er når det er noe(n) man virkelig vil ha. Da blir det plutselig mer enn en lek – blodig alvor. Så lenge det bare er en lek, er jeg full av selvironi og humor. Når det ligger mer bak, blir jeg stum og sjenert og mindre beleven.

Drømmemannen

Avil refererer til Aftenpostens oversikt over hvilke yrker som er mest attraktive. Nå tror ikke jeg at yrke har noe særlig å si for min del, men noen yrker virker unektelig mer tiltalende enn andre:

1. Frisør eller stylist (så er jeg ganske sikra at min preferanse for feminine menn blir ivaretatt)
2. Musiker (alltid vært svak for dem)
3. Offshore-arbeider (fint med en mann som tjener masse penger, er mye borte og har lange ferier, men kanskje vanskelig å finne en som er tilstrekkelig feminin?)

Det var noe kjent…

Jeg heva øyenbryna aldri så lite da jeg leste denne saken i BA. Det var vitterlig noe kjent med fyren. Jeg skal ikke gå i detaljer om hvor og hvordan jeg har møtt ham, men fortida hans kom som en overraskelse. Kanskje fordi jeg egentlig ikke fikk anledning til å prate noe særlig med ham. Anledninga innbød ikke til det, kan man si.

Sak i Dagbladet 1999 fra traktene der jeg delvis vokste opp.

Mitt inntrykk er at han er en svært hyggelig fyr, og det står stor respekt av at han nå står fram og har forandra holdning. Det er altså håp, selv for homofile høyreekstremister!