Anno 1537

Det begynner å tynnes kraftig ut i slektstreet når man passerer 1600, men etter å ha sett på TV-serien syntes jeg researcherne var litt slappe med å finne deltakernes forfedre (de ser ut til å ha stoppa på 1800-tallet, som for meg nå framstår som nesten nåtid. Derfor ville jeg se hvor mange dokumenterte slektninger jeg kunne finne i 1537.

Hr. Peder Lauritsen, prest i Finnås i 1563, født ca 1535.

Gaute Ivarsen Valen (ca.1475-1555), adelsmann, og hans sønner Jon Gautesen av Sveio, Semb og Kjerland (Finnås og Kvinnherad) og Laurits Gautesen . Også Gautes kone, som kanskje hette Guri Finne Fimreite, levde sannsynligvis i 1537. I denne sammenheng er det også naturlig å nevne at Jon Gautesen og broren Torbjørn tilhørte hirden til erkebiskop Olav Engelbrektsson, som vi hører mye om i Anno. Ja, dersom Anno-deltakerne virkelig hadde befunnet seg i 1537, kunne de fort ha støtt på min forfader Jon. Hvor lenge støttet han den katolske erkebiskopen? Var han med på å plyndre Austrått?

Erik Ormsen (d. 1564), adelsmann, levde også på denne tida, med sin kone Kristina Torsteinsdatter.

Øystein Jonsen Egenes (ca. 1530-97), borger av Stavanger fra 1555, rådmann der fra 1571 og senere kirkeverge. Med kona Magdalena (f.ca. 1534).

Arnbjørn Amundsen Ile (ca. 1505-80) og hans sønn Amund Arnbjørnsen Ile (ca.1530-1605), bønder.

Saksbjørn Nilsen Bakka (ca. 1525-1600) bonde. Omtalt her.

Orm Ånonsen Byre (ca. 1520-1601). Storbonde.

Tormod Olsen Foss (f.ca. 1535). Hans far, Ole Jonsen Tøtland (f.ca. 1490), og mor, Siri Oddsdatter Fevoll (f.ca. 1515), og hennes far (Tormods morfar) Odd Sjovatsen Fevoll (ca. 1475-1544). Bønder.

Samson Lodinsen Sundal (ca.1500-65) og dattera Herborg Samsonsdatter Sundal (f.ca. 1520).

Fartein Madsen Ænes (f.ca. 1480).

Tollak Jonsen Aukland (ca.1510-91), broren Søren Jonsen Aukland (f.ca. 1516), og Sørens sønn Jon Sørensen Aukland (ca. 1535-56), bønder.

Åge Olsen Hebnes (f.ca. 1530) og hans kone Liva Olsdatter Nessa Koll (ca.1530-1606).

Stein Olsen Sæbø (f.ca. 1530), bonde.

Torbjørn Hauge (f.ca. 1530), bonde.

Odd Tolleivsen Norheim (ca. 1518-58), bonde.

Tore Sebjørnsen Talgje (ca. 1535-92), bonde.

Erik Olsen Helgevoll (f.ca. 1515), bonde.

Nils Torgersen Opsal (f.ca. 1520), bonde.

Jon Villumsen (ca 1530-1603), handelsmann, borger av Stavanger og lagrettemann.

Torbjørn Olsen Sandven (ca. 1530-1605), bonde.

Orm Ivarsen Tokheim (f.ca. 1520).

Oluf Andersen Kusse (ca. 1530-1610), Sogneprest i Brønnøy fra 1562.

Sigbjørn Tollaksen Stordrange (f.ca. 1530).

Oluf Havdansen (f.ca. 1515) og kona Karen Bergsdatter Eikeland.

Tyke Kleiveland (ca. 1520-1600).

Laurits Andersen (ca. 1535-1600).

Heyltge Scheltausdatter (f.ca. 1535).

Gjert Didriksen Friis (f.ca. 1505).

Poul Pedersen Kofoed (ca. 1510-59) og hans kone Bodil Ipsdatter (ca. 1525-50).

Frimand Peder Hansen (ca. 1525-76).

Mads Pedersen Kofoed (ca. 1513-52), borgermester i Rønne, Danmark. Hans kone Gunhild Hansdatter Uf (ca. 1530-50). Hennes far Hans Olufsen Uf (ca. 1510-74).

Margrethe Jacobsdatter von Schinkel (ca. 1520-93).

Oluf Venjo (ca. 1500-70), knape (klassen mellom bønder og adel), og sønnen Lasse Olufsen Venjo (ca. 1530-1610).

Ludvik Adamsen Munthe (f.ca. 1520).

Torger Åberge (ca. 1485-1550) og sønnen Helge Torgersen Åberge (ca. 1525-1600).

(Det er vanskelig å lage en slik oversikt fullstendig når man har mange anesammenfall, og lista er dermed ikke ordna etter hvem av mine foreldre/besteforeldre som er i slekt med dem. Usikerhetsmomentene er dessuten svært store når man kommer så langt tilbake; både når det gjelder kilder og genetikk.)

Ut fra lista skulle man tro at slekta mi er full av adelsfolk, prester og byborgere, men jeg tror den er ganske gjennomsnittlig norsk når det gjelder dette. Saken er bare at vi for overklassen oftere har rettssaker om arv og andre kilder som kan opplyse oss om slektsledda som gikk forut for kirkebøkene. Altså vil andelen av den dokumenterte slekta som er overklasse øke jo lenger bakover vi kommer. Jeg er ikke spesielt opptatt av adel og har ikke gidda å sjekke i hvilket slektsledd en familie ble adla, noe det ofte råder forvirring om.

Poenget med lista er å vise at det er fullt mulig å finne slektninger så langt tilbake som 1537. I mitt tre er det over 50. Hvis man kartla Anno-deltakernes slekt så langt tilbake, ville man finne igjen flere av de samme personene. Norge er et lite land i dag, men det var enda mindre den gangen (folketall), spesielt siden overklassen helst gifta seg med hverandre. Koblinga til erkebiskopens hird var morsom å finne i denne sammenheng.

At Anno har valgt å ikke gå så langt tilbake kan skyldes at det kanskje ville blitt færre tragiske historier (selv om barn døde i de beste familier og den sosiale fallhøyden vlle være større), det ville krevd mer ressurser til research og det kunne bli urettferdig overfor dem som har annen bakgrunn enn norsk-dansk. Jeg synes likevel at man kunne gått tilbake til 1700-tallet.

(Ok, jeg modererer meg etter å ha sett flere episoder. Noen har fått historier som går lenger tilbake. Jeg tror likevel det kunne blitt mer relevant om flere hadde fått det. Minst halve Vestlandet er nok i slekt med Gaute Ivarsen Valen f.eks.)

Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Grafsing?

(Oppdatert med ny infor 2019)

Finnes det ting i slekta og historien vi bør holde fingrene unna? Dette spørsmålet ble stilt på et forum for slektsforskere i anledning åpninga av landssvikarkivet. I den sammenhengen er selvsagt svaret nei. Vi må kjenne historien for å lære av den, og jo nærmere den kommer dess lettere er det å lære av den.

Men også i mange andre sammenhenger kan det å granske slekta føles som grafsing i andres privatliv. La oss ta et eksempel fra min slekt:

Cecilie Amalie blir født i 1880 i Ravnekroken  på Nordnes i Bergen. Ravnekroken ble så beryktet at man 18 år senere vedtok å endre navnet til Wulfsgården, men da var familien for lengst flyttet. Bare ett år gammel dør Cecilie Amalies mor av lungebetennelse. I folketellinga i 1885 finner vi henne hos pleieforeldre. Samtidig har faren, som er sjømann, stiftet ny familie og tatt med seg to av barna, men altså ikke lille Cecilie Amalie.

Kanskje fikk hun det bedre i fosterhjemmet, det vet vi ikke. Men følelsen av å bli valgt bort må ha vært ufattelig vond.

Cecilie Amalie (f. Kristoffersen)

I 1904 finner hun Henrik Severin. De gifter seg på Voss, der hans foreldre bor. Henriks familie jobber i jernbanen, men han klarer ikke helt å fylle sin far sporskifterens sko. De to nygifte bosetter seg på Nordnes; først i Strandgaten og siden i Madsensmuget. Henrik er stort sett løsarbeider og de må ha levd fra hånd til munn med mange barnemunner å mette. De får hele 11 barn.

En tid jobber han på Hansa bryggeri, og det var sannsynligvis årsaken til at det gikk som det gikk. Arbeiderne der hadde det «godet» at de kunne slukke tørsten med øl i løpet av arbeidsdagen. Denne praksisen førte til utbredt alkoholisme og mange triste skjebner.

Henrik Severin Hansen

4. november 1919 blir Henrik Severin innbrakt i fyllearresten. Der henger han seg. De bor nå i Bergens aller første kommunale boligkompleks, Rotthaugen. Her føder Cecilie Amalie deres siste og ellevte barn inn i en fattigdom som selv i 1920 kvalifiserte til hjelp fra det offentlige.

Fattigprotokollen kan fortelle at de fikk støtte til kull og ved, støvler og konfirmasjon. Barnet som fødes etter farens død er min farmor. Hun fortalte ofte om den gangen hun ble så glad for mye støvler at hun sov med dem om natta. Cecilie Amalie dør av hjernehinnebetennelse (hvis jeg forstår kirkeboka riktig) når farmor er 8år gammel.

Farmor ville sagt at dette er grafsing. Så lenge hun levde, var det ingen som nevnte Henriks dødsårsak med et ord. Min farmor var ikke noe enkelt menneske å omgås. Når jeg graver i slekta hennes er det delvis for å forstå mer av hvorfor hun ble som hun ble. Og noe av det jeg har funnet lenger bak, tror jeg ville gjort henne litt stolt. Tilgitt meg ville hun nok aldri gjort.

Etter meg kommer det også til å finnes en fattigprotokoll. Ikke bare har jeg søkt sosialhjelp et par ganger (med vedlagte kontoutskrifter), men det kommer til å finnes en haug med legeerklæringer og rapporter fra mislykkede arbeidstiltak. Værsågod, sier jeg. Når den tid kommer bryr det meg ikke om andre grafser i mine nederlag. Døde merker ikke sånt, og vi levende har godt av å skitne til fingrene.

Sporløse liv

Før jeg begynte å grave meg ned i slekta, rista jeg på hodet over folk som fant adelige forfedre. Ikke fordi jeg ikke trodde på dem, men fordi jeg ikke forstod hva som var så spesielt med akkurat den formen for innavl. Nå forstår jeg litt mer.

Det fantes mennesker som gikk gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakker om ei tid da samfunnet var mindre individualistisk og mer kollektivt. Å ikke etterlate seg andre spor enn videreføring av slekta var nok selve kjernen av det å være veltilpassa i et slikt samfunn. Som det står i ei av bygdebøkene: «Han veit vi lite om, så han må ha skikka seg vel og vore ein dugande kar» (fritt etter hukommelsen).

Når vi likevel kan påvise individers eksistens tilbake til 1600-tallet, skyldes det den stadig mer byråkratiske statens behov for å telle sine innbyggere. Målet var som oftest å skattlegge de talte eller sende dem i krig (og ikke at framtidige slektsforskere skulle få biter til sitt personlige puslespill). Hvis man som slektsforsker klarer å spore slekta tilbake til 16-1700-tall slutter spora etter alle disse menneskene som aldri satte spor etter seg. Man befinner seg i et samfunn der de fleste var analfabeter, ja, der det norske språket ikke eksisterte som skriftspråk.

Derfor sitter man igjen med de av sine forfedre som enten ble beskrevet av sine herskere eller selv tilhørte overklassen (som stort sett skrev om hverandre).

Det blir også tydelig hvor grunnleggende patriarkalsk samfunnet var.  Adelslekter «forsvant» med døtre. Mødre er ofte ikke nevnt ved navn og å finne ut hvor ei mor kom fra kan være helt umulig selv om hun er navngitt. Ikke bare var samfunnet patriarkalsk, det samme gjelder historieskrivinga helt opp til (og kanskje fortsatt) vår tid.

Ei av godene ved slektsforskning er at man setter større pris på å leve i et moderne samfunn, et samfunn der du kan bety langt mer enn videreføring av slekta. Vi lever i ei tid med større individuell frihet enn noen annen tid i historien. Vi lever ikke evig (bare en god del lenger enn på 1600-tallet), men vi er frie til å sette spor etter oss som kan vare i mange hundre år (eller forsvinne i en overflod av informasjon). Og selv om det er fristende å takke høyere makter for det, er det hovedsakelig våre forfedre vi har å takke for den friheten. Til tross for at disse forfedrene sikkert ville bedt oss dempe oss og innordne oss under bygdedyret hvis de fikk komme til orde. Det er selvsagt fordelen med å menge seg med de forlengst avdøde: Man trenger ikke å forsvare sine valg, sin eksistens og sine synspunkter. Man trenger ikke å ta hensyn til dem, de merker det uansett ikke.

Men takk.

Slektsforskning – ny hobby

En dag bestemte jeg meg for å kartlegge slekta. Jeg tenkte at det ville være morsomt å se hvor langt bakover jeg kunne komme. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg ville komme særlig langt og at dette ville bli en kortvarig raptus. Men jeg ble overraska over hvor langt jeg kom og hvor morsomt det er. Jeg vil sammenligne det med å legge et digert puslespill designa spesielt for deg.

Før hadde jeg fordommer mot slektsforskere. Jeg innbilte meg at de bare lette etter adelige aner og andre flotte folk de kunne slekte på. Nå har jeg lært at det fins nesten like mange motiver for denne interessen som det finnes slektsforskere (og de ser ut til å stadig bli flere). Selv synes jeg det er morsomst med dem som stikker seg litt ut, og det er ikke så mange blant norske leilendinger og husmenn… Det er også en glimrende måte å lære historie på. Ellers synes jeg historie blir ganske fjernt, men når det inngår i å forstå konteksten for forfedrene blir det litt mer interessant. Geografi (hovedsakelig norsk for min del foreløpig) lærer man også, og kulturelle forskjeller mellom ulike steder. Jeg skal ta noen små eksempler:

Omtrent 1/4 av slekta mi kommer fra Hafslo i Sogn. Der heter de Lars, Ola og Johannes. Går man lenger tilbake het de Åmund, Hermund, Elling og Otte. Jeg trekker fram mannsnavna her, for kvinnenavna var ofte litt mer fantasifulle (selv om det ble mange Anna og Kari). En mann som het Ola fikk gjerne en sønn som het Lars som igjen fikk en Ola som fikk en Lars. Minst. Det er åpenbart en moderne oppfatning at et navn skal være individuelt. Det var vanlig at minst to av ungene hadde samme navn, og når faren het Ole Olsen ble det fort både fire og fem samtidige Ole Olsen i samme familie. Jeg skjønner virkelig ikke at de gadd. Det er i alle fall klart at kreativiteten neppe kommer fra den delen av slekta.

En annen fjerdedel kommer fra Fitjar/Stord. Der het de Lars Tørresen, Lars Larsen og Tørres Larsen i ørten generasjoner. Mens Hafslo-folka gjerne gifta seg fra gård til gård, slik at jeg nå har vært innom bygdebokkapitlene for 90% av gårdene, grodde de mer fast på Fitjar. Slektas hovedgård henta ektefeller fra hovedsakelig to andre gårder på øya. Felles for denne halvdelen av slekta er folk som bodde ved sjøen og dreiv litt med fiske innimellom, men hovedsakelig dyrka jorda. Og de reiste aldri noe sted, til tross for at sjøen liksom skal ha vært den tidas E6.

Jeg vet ikke om min slekt er representativ for disse stedene, men jeg mistenker det. Og jeg skal ærlig innrømme at det fort blir litt kjedelig med disse trauste jordbrukerne. Da hjelper det på humøret at man finner ei adelsdame med barn utenfor ekteskap (i alle fall tyder undersøkelsene hittil på det), en østlending og en prest. Hvis slekta mi er representativ, bestod dessuten halvparten av disse bygdene av «rettermenn» – det vi i dag kaller meddommere, sånn ca.

Det går mye raskere å få oversikt over bygdeslektene, siden de fleste bygder har bygdebøker som har gjort all researchen for deg, og som stort sett er til å stole på. Fordommene mine mot sjangeren har blitt bekrefta, selv om jeg ser verdien av dem også. Den beste bygdeboka jeg har vært borti hittil er den for Sortland. Den bør være et eksempel til etterfølgelse. Den gir god informasjon også om samfunnsmessige og kulturelle forhold på en oversiktlig måte, samtidig som man finner alle slektas årstall.

Den nordnorske greina tilhører den andre halvparten av slekta mi. I den halvdelen finner man en god del variasjon, større forflytninger og mindre forutsigbarhet (selv om de gjerne het Hans Hansen alle sammen, virker det som). Her dukker det opp både italienere, sørlendinger, trøndere og altså nordlendinger. Og bergenske løsarbeidere og garvere er ikke oppført i bygdebøker, i alle fall ikke de samme over flere generasjoner. Dermed blir utfordringene litt større, noe som passer bra med at slektsforskeren selv blir flinkere til å finne og tolke kildene.

Her er en ganske underholdende oversikt over slektskuriosa.

I slektstreet mitt kan du sjekke hvor mye jeg har overdrevet i denne posten.

Jeg tør ikke love at interessen holder seg, men planlegger å skrive et par poster om noen av utstikkerne. Kildene blir færre nå når jeg har bevega meg godt ned på 1600-tallet og de som finnes blir vanskeligere å tyde og mindre tilgjengelige. Heldigvis har jeg mye igjen før alle greinene når 1650.

Trans for historikere m.fl.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

• Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
• Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
• Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
• Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner.

Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Mindre aksept for transpersoner i dag enn for 5000 år siden?

Nylig dukket det opp et mannsskjelett gravlagt som kvinne i Praha, datert til å være ca 5000 år gammelt. Og som vanlig påstås det å være en homofil mann. Både transperson og homofili er nye begreper (hhv. ca. 100 og 200 år gamle), men mennesker har til alle tider og alle steder hatt varierte kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer.

Matt Kailey skriver om hva det kan bety at en person med mannlig biologi ble gravlagt som kvinne. Funnet tyder på at denne transpersonen ble akseptert som kvinne. I dag vil både offentlige myndigheter og mange enkeltmennesker kreve at man går gjennom en eller flere operasjoner for å akseptere oss som riktig kjønn.

Det er foretatt en god del liknende funn fra mange ulike kulturer og tidsperioder. Blant annet er det funnet kvinneskjeletter i vikingegraver med typisk mannlig utstyr (sverd, skjold osv.). Mange kulturer har trodd at kjønnsoverskridende personer har hatt spesielle evner og har derfor ofte gitt transpersoner religiøse funksjoner i samfunnet. Dette gjelder for eksempel gammel samisk kultur, hinduismen og en del nordamerikanske indianerstammer (two-spirit).

Har utviklingen gått baklengs på dette feltet? Representerer moderne vestlig kultur et historisk lavmål når det gjelder aksept for transpersoner?

Ut av skapet: Wannabe-same

Jeg har bodd i Nord-Norge i over 12 år, altså mesteparten av mitt voksne liv. Men det hele begynte med norsklæreren min på ungdomsskolen som tidligere hadde vært lærer i Masi. Det gikk opp for meg hvor uhørt det er at vi har et offisielt språk i Norge som de fleste ikke får mulighet til å lære.

Transpersoner er ingen (post)moderne oppfinnelse

Jeg prøver å ikke irritere meg over folk som ikke har peiling på transkjønn. I stedet prøver jeg å gjøre mitt beste for å spre kunnskap og opplyse folket. Likevel dukker irritasjonen opp, som oftest framprovosert av mennesker jeg mener burde vite bedre. For eksempel Thomas Hylland Eriksen som presterte å si på radio at transpersoner var et produkt av postmodernismen. Bullshit fra ende til annen. Og fyren er sosialantropolog!

I går tilbrakte jeg en del timer med en historiker, min eminente tremenning Runar Jordåen. Fra før kjenner jeg til en del historiske transpersoner, men få fra Norge. Runar kunne fortelle meg at det fantes skriftlige kilder vedrørende en Jens –  en transmann fra 1700-tallets Norge.

Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.