Ikke kødd med mora mi!

Helt sia jeg var liten har jeg vært opptatt av ikke å gjøre mora mi lei seg. Jeg kan ikke peke på noen annen årsak enn at det var det verste jeg visste; at hun blei lei seg. Jeg ville ikke fortelle henne om ting jeg syntes var vanskelig, for at hun ikke skulle bli like lei seg som meg.

Etter at jeg kom ut sommeren 2006 forandra det seg. Egentlig litt før det også. Jeg klarte ikke å skjule hvor deprimert jeg var før jeg fant ut av ting. Og etter den sommeren følte jeg plutselig at det gikk an å snakke med henne om det meste.

Likevel henger det i at jeg vil beskytte mora mi. Så når hun ringer i kveld og spør hvordan det går, mumler jeg at «det går no». Jeg har vel aldri vært særlig flink til å lyve. Så det ender selvsagt med at jeg griner (nei, testosteronet gjorde ikke at tårene tørka inn) og legger ut om at det ikke er mulig for meg å få noen operasjoner. Jeg er i en blindvei og GID-klinikken har sperra veien ut.

Og mamma blir nok lei seg. Men det er faktisk ikke jeg som gjør at hun blir lei seg; det er GID-klinikken. Ira Haraldsen og Frøydis Hellem har gjort livet vanskelig for mora mi. Og det skal de neimen ikke slippe unna med!

Avreagering3

Leo hadde kommet til GID-klinikken etter altfor mange år på leting etter noen som kunne hjelpe ham. Han visste ikke hvor mange psykiatere, psykologer, miljøarbeidere og sykepleiere han hadde snakka med. Etter hvert hadde han samla seg en anseelig bunke diagnoser som beskrev hvordan han oppførte seg, men ikke hvorfor, og en haug tabletter i nattbordsskuffen. Så hadde han møtt en psykolog som hørte på ham når han sa at han ble gal av å prøve å være dame, at han ikke passa i kroppen sin og derfor hadde prøvd å skjære den til ved et par anledninger.

Uka før han møtte Harald første gang hadde han fylt 35.

Han kom mot ham med effektive skritt og et stivt smil. Leo satt på venterommet og leste i ei avis, hadde tatt på seg si fineste skjorte og slipset han hadde kjøpt i bursdagspresang til seg selv.

– Annette?

Det tok ei stund før han reagerte. Det var lenge siden noen hadde kalt ham det. Så nikka han og reiste seg.

Sånn begynte det. I det lengste håpa han at Harald skulle forstå, hjelpe, gi ham en kropp han syns det var verdt å leve i. Men som så mange ganger før måtte han til slutt se i øynene at det ikke kom til å skje. Etter tre år i konstant uvisshet fikk han beskjeden.

Les videre