Hvilken identitet jeg har, formidles til omverdenen gjennom mine handlinger. Uten at jeg gjør noe, vil ikke min identitet få betydning for noen andre enn meg selv. Identiteten er privat.
En handling i denne sammenhengen kan være å kle meg på en måte som signaliserer en type identitet. De fleste mennesker vil ha behov for å bli sett på en måte som samsvarer med deres identitet. Dette er også privat.
Noen mennesker vil føle sterkt ubehag over at kroppen signaliserer en annen kjønnsidentitet enn det de oppfatter som sin. Dette sterke ubehaget kan kureres gjennom hormonbehandling og kirurgi. Forutsatt at ubehaget ikke har andre årsaker, vil personen oppleve økt trivsel og bedre psykisk helse.
Samfunnet er tjent med at sykdom behandles og funksjonshemmede får hjelpemidler, slik at størst mulig andel av befolkningen kan bidra i arbeidslivet eller på andre måter. Med et sosialt system som det norske, er det altså et statlig ansvar at befolkninga har tilgang til helsetjenester.
Legg merke til at jeg så langt ikke har nevnt mann eller kvinne. Etter mitt syn er det totalt irrelevant hvorvidt en person oppfattes eller oppfatter seg selv som mann, kvinne, tredjekjønna, mellomkjønn, tokjønna o.s.v. Retten til kjønnsbekreftende behandling bør være lik for alle, enten man befinner seg innenfor eller utenfor to-kjønnssystemet.
Samtidig vil det være idioti å kreve at alle gjennomgår samme behandling. Alle personer med behov for kjønnsbekreftende behandling (uansett kjønn) bør selv få avgjøre hvilken behandlingsform hin trenger for å fungere optimalt. Det er altså styrken og omfanget av ubehaget ved den kjønna kroppen som bør legges til grunn for evt. behandling, ikke identiteten.
Dette er bare uttrykk for min personlige mening, som jeg gjerne vil diskutere med andre
Tarald Stein 