Posts Tagged ‘Havanna’

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

_DSC6773.jpg

Advertisements

Cuba del 1: Havanna og Viñales

Posted: søndag 19 februar, 2017 by Tarald in reise
Tags: , , , , , , , ,

Flyet fra Paris tok bakken i Havanna seint på kvelden 17. januar. Veien fra flyet og ut virka som ei hindeløype med forvirrende mange poster. Jeg var allerede sliten etter ei lang reise, der de siste timene ble brukt til å angre på hele prosjektet og tvile på at det ville gå bra. Siste post i hinderløypa var de desperate taxisjåførene. En av dem hjalp meg å finne vekslingskontoret (cubanske pesos kan ikke veksles andre steder i verden), slik at jeg fikk veksla euro mot cuc (såkalte konvertible peso, en av Cubas to valutaer). Dermed lot jeg meg villig føre til hans taxi etterpå for en ganske dyr drosjetur. Jeg lærte meg aldri å prute, og dyre taxiturer skulle bli et tilbakevendende problem.

Dagen etter måtte jeg ta ut penger, og en løpegutt på hotellet fulgte meg til banken. Først prøvde jeg minibanken, men den ville ikke spytte ut noen penger til meg. Så da bar det tvers gjennom halve byen til en åpen bank, ved hjelp av løpeguttens kompis med bil. Der fikk jeg for første gang erfare en kubansk kø. Det gikk umåtelig treigt og jeg fikk god tid til å tenke på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk tatt ut penger. Heldigvis gikk det bra, og jeg kunne gå ut bankdøra med 500cuc (tilsvarer ca 5000kr) i tide til bussen.

I begynnelsen var det uvant å skulle gå rundt med så mye penger på seg, men jeg ble etter hvert vant til det også, slik jeg vendte meg til å kaste dopapir i ei bøtte ved siden av i stedet for i do (for ikke å tette røra).

På busstasjonen stod jeg lenge i feil kø, men jeg rakk likevel bussen. Da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom jeg i snakk med ei hyggelig jente fra Tyrkia. I løpet av turen møtte jeg flere tyrkiske turister. Vi delte sete hele turen til Viñales. Jeg slappa mer og mer av etter hvert som jeg så hvor vakkert Cuba var, men roen fant jeg først når jeg kom meg på internett. Utrolig hva det kan ha å si for sjelefreden!

Vel framme ble vi møtt av en liten hær ivrige eiere av overnattingssteder (casa particulares – private hjem med et/flere gjesterom med eget bad). Jeg strena av gårde til dit jeg trodde jeg skulle overnatte, et casa jeg hadde bestil på Airbnb. Det viste seg at jeg hadde misforstått veibeskrivelsen og stolt for mye på et misvisende kart, og at huset i virkeligheten lå flere mil fra selve Viñales. Dermed innkvarterte jeg meg hos dama som hjalp meg, en av de skuffa casa-eierne på hjemvei.

Casa Nayda y Chico lå omtrent der jeg trodde det bestilte huset lå, et stykke utenfor sentrum, men i gangavstand. De var veldig hyggelige og tok godt vare på meg mens jeg led meg gjennom den obligatoriske forkjølelsen (enten forårsaka av stress og virus under reisa eller av møtet med aircondition). Jeg syntes det var fryktelig varmt, og nesten uutholdelig fuktig morgen og kveld. Derfor trivdes jeg godt med å sitte på plattingen foran huset og se på kolibrien. Jeg fikk ikke noe bra foto av den, tross utallige forsøk, men en video ble det (selv om det ikke var lett å holde tritt med fuglen):

Dessverre hadde jeg problemer med det nyinnkjøpte minnekortet, så mange av bildene fra Viñales gikk tapt. Naboen jobba på en tobakksfarm og tok meg med på jobb en dag. Jeg så unge tobakksplanter og huset der tobakken ble tørka og modna. Jeg fikk også prøve en sigar, og jeg som vanligvis blir uggen bare av lukta, syntes faktisk den gikk an. Her har de nemlig en spesiell metode for modning av tobakksbladene, og sigarer herfra er de beste på Cuba (det sier en del).

I nærheten var det også ei hule som man kunne besøke, så den hjelpsomme naboen ordna det så jeg kunne følge etter noen som skulle dit, så jeg fant veien. Hula var fin, men det var overraskende skremmende å gå i altfor dårlig lys etter en rask guide som bare kunne spansk og en turist som holdt samme tempo og skjønte språket.

Den siste dagen i landsbyen gikk jeg meg en kort tur i nabolaget, og her ser man litt av det spesielle landskapet og noen av de typiske husa som brukes til tobakkstørking:

_dsc5200_dsc5217

_dsc5220

Siden jeg var syk flere dager og ikke orka noe i varmen, kom jeg meg ikke skikkelig ut i naturen. Det var dessuten ganske tørt, så selv om jeg hadde kommet meg ut, er det tvilsomt om jeg ville sett noen snegler.

Viñales var en liten landsby oversvømma av turister, men ganske ok likevel, det jeg fikk sett av den.