Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd. Les videre

Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

  • Jeg har gitt ut to bøker
  • og påbegynt mange fler 😉
  • Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
  • og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
  • Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
  • Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Når noen ønsker å avslutte livet

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

Les videre

Bitterfitte

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Bitterhet

Her om dagen leste jeg på facebook at bitterhet ble sammenligna med å drikke gift i håp om å forgifte noen andre. Det er ganske godt sagt. Bitterhet er usympatisk og det motsatte av å tenke positivt.

Av og til kan det likevel være lurt og stoppe litt opp. Kanskje spørre seg selv hvorfor en person er bitter. Det er nemlig ikke sånn at alle liv er like enkle. Livet er faktisk ikke rettferdig. Og når man møter urettferdighet, opplever å være maktesløs (ja, for tenk, livet består ikke bare av ting som enkeltindividet kan forandre), gjerne gang på gang, da er det lett å bli bitter.

Hvis folk som slengte ut av seg visdomsord om bitterhetens idioti samtidig kunne tilby en kur mot uønsket bitterhet, skulle jeg ikke sagt noe. Men etter å ha lest en god del psykologi og populærpsykologi har jeg ennå ikke sett noen troverdig oppskrift på å bli kvitt bitterhet.

Jeg tror det er flere enn meg som daglig kjemper hardt for å ikke bli bitre. Vi vet at bitterhet ikke hjelper, men det er det ingenting annet som gjør heller.

Råd ved avvisning fra GID-klinikken

GID-klinikken påstår at de samarbeider med primærhelsetjenesten og distriktspsykiatrien, og henviser folk tilbake dit ved avvisning. Det er ikke sant. LLH får en del telefoner fra fortvilte leger som har pasienter som nektes behandling ved GID-klinikken. Det er vanskelig å gi dem gode råd, ettersom det som kan hjelpe pasientene (bl.a. tilgang til hormoner) kan skape trøbbel for legen.

For et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle ønske at helsevesenet gjorde med meg da jeg fikk avvisningen. Mitt helt ærlige svar er at jeg, slik tingenes tilstand var og er, ville foretrukket å bli lagt i kunstig koma til forholdene for kjønnsbekreftende behandling ble bedre. Det er det neppe noen som ville hatt samvittighet til å gjøre. Samtidig er det den sikreste måten å hindre at folk tar livet av seg. For svært mange er det å nektes behandling ved GID-klinikken det verste de kan forestille seg. Det etterlater oss uten håp.

Jeg tror det er mange elementer som gjorde at jeg tross alt overlevde:

  • støttende familie og venner
  • sterk psyke
  • gode mentale strategier for å hindre sammenbrudd
  • alder og erfaring med nederlag
  • trygghet fra barndommen

Dette kan man slett ikke forvente av alle transpersoner.

Så hvilket råd kan jeg gi? At det alltid finnes et bittelite håp og det er man nødt til å klamre seg til.

  • Det finnes håp om at forholdene på GID-klinikken skal endre seg.
  • Det finnes muligheter for å få tak i hormoner, noe som for de fleste vil lette situasjonen og dempe desperasjonen.
  • Begynn med å spørre legen din. Du kan være heldig.
  • Be om hjelp.
  • Bruk de kontaktene du har.
  • Skaff deg nye. Delta i forum for transpersoner, hvor du kan få tips og konkrete råd.
  • Vær åpen om hvordan det føles.
  • Ha kontakt med psykolog som tar deg på alvor.

Livet mitt er verdt 80 000

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på. Les videre