Menneskerettighetsbrudd i Norge – Amnesty-aksjon

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

• Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
• Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)).

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

• Jeg har gitt ut to bøker
• og påbegynt mange fler 😉
• Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
• og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
• Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
• Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Mangel på ord

Nei, det skal ikke handle om at vi trenger nye begreper, mer presise begreper, for å snakke om kjønn. Selv om vi absolutt trenger det.

Denne gangen handler det om å være lykkelig uten å våge å kalle det lykke. Det handler om at orda er oppbrukte, tømt for innhold. Jeg er verdens heldigste, men kvir meg for å uttrykke det slik av frykt for at det skal avsløres som usant eller kortvarig. Jeg vil skrive side opp og side ned om hvor fantastisk livet kan være, men orda kommer ikke.

Overfladisk

Jeg vet ikke hva det kommer av, men i det siste har jeg klart å leve på overflata, slik det er påkrevd i situasjonen og slik det er relativt vanlig i vårt samfunn. Det kan skyldes lykkepiller eller håp, hvem vet. Ulempen er at det ikke frister å blogge om viktige ting. Jeg kunne jo risikere å tenke!

Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive om noe som har irritert meg i lengre tid, dog ikke særlig intenst. Det dreier seg om utvekst etter hårfarging. De fleste er enige om at utvekst etter bleiking er en uting og mindre pent. Det gir et billig inntrykk.

Derimot virker det som om utvekst etter farging er helt greit. Jeg syns faktisk det er verre. Spesielt når fargen er betydelig mørkere enn den naturlige. Det dreier seg gjerne om black-metallere, som fra naturens side er utstyrt med kommunefarge eller den lite rocka hårfargen blondt, som farger det svart. Eller det er gråhåra damer godt oppi åra. Når så håret vokser ut blir det mindre pent. På  avstand ser det ut som om vedkommende har måne. Spesielt latterlig er det på folk med langt hår, noe disse gruppene ofte har.

Sånn. nå fikk jeg sagt det. Og nå skal jeg inn på badet og bleike luggen.

Livet mitt er verdt 80 000

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på.

Zombie-wannabe

Min kompis Immanuel forteller om psykiatri og medisinering i et gjesteinnlegg på Psykbryt, om hvordan han ble gjort til en zombie. Jeg er glad jeg aldri har vært der. Jeg skriver i stedet, og av og til blir det litteratur av det.

Samtidig kjenner jeg en dragning mot bedøvelse. Jeg har verken trening eller egentlig anlegg for å bruke alkohol som bedøvelse. Og jeg tror heller ikke jeg bør prøve, selv om det sikkert er sunnere enn medikamenter.

Innimellom lengter jeg etter at noen skal plassere meg på ei seng i et kott og gi meg tilstrekkelig bedøvelse til at jeg ikke lenger merker at jeg er i live. Bare slik kan jeg fortsette å eksistere, tenker jeg noen ganger. Jeg klarer ikke å sette meg i en slik situasjon på egenhånd. Og akkurat det vil vel hindre at jeg får slik «hjelp».

I stedet spiser jeg pillene mine uten merkbare bivirkninger og håper at jeg en dag vil klare å eksistere uten håp.

Å leve er en vane det kan være vanskelig å bli kvitt.

Det var noe kjent…

Jeg heva øyenbryna aldri så lite da jeg leste denne saken i BA. Det var vitterlig noe kjent med fyren. Jeg skal ikke gå i detaljer om hvor og hvordan jeg har møtt ham, men fortida hans kom som en overraskelse. Kanskje fordi jeg egentlig ikke fikk anledning til å prate noe særlig med ham. Anledninga innbød ikke til det, kan man si.

Sak i Dagbladet 1999 fra traktene der jeg delvis vokste opp.

Mitt inntrykk er at han er en svært hyggelig fyr, og det står stor respekt av at han nå står fram og har forandra holdning. Det er altså håp, selv for homofile høyreekstremister!