Jeg har gjort det de fleste transmenn gruer seg aller mest til; en gynekologisk undersøkelse. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke grua meg. Først da den var over, etter under 20 minutter, innså jeg at jeg hadde hatt forventninger og håp også, håp jeg ikke turde erkjenne for meg selv.
Jeg stod i pøsregnet utafor bygget der gynekologen holder til og kjente meg skuffa. Innerst inne hadde jeg håpa at han ville ta en rask kikk på innmaten min og si noe sånt som «auda, dette må vi snarest få ut». Men, nei. Ikke denne gangen. Alt så i følge ham ut som det skal. Vel, ikke i følge meg!
Går jeg lenge nok på testosteron uten å få operert ut livmor og eggstokker er det ganske sannsynlig at jeg vil utvikle kreft. Da vil jeg i alle fall bli kvitt uhumskhetene. Skal det være nødvendig å utvikle kreft for å få den behandlinga jeg skal ha?
Forøvrig var gynekologen forståelig nok nysgjerrig, og hyggelig.
Tarald Stein 