Innlegg tagget ‘Grant Michaels’

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

Nå har jeg nettopp lest Familiejuvelene av Børge Skråmestø og kost meg glugg ihjel. Jeg er voldsomt svak for homoestetikk og camp, som den funksjonshemma homsen jeg er. Siden jeg kom over den første antydning til litterært homseri for omtrent 18 år siden, har jeg sugd det til meg, sopt bibliotekene.

Boka er en fryd å lese, med setninger som smaker barokkhomse og et persongalleri like skinnende som falske diamanter. Familiejuvelene får meg nesten til å glemme at jeg ikke har noen, og gir meg lyst til å skrive på samme måte. Noe jeg, heldigvis for oss begge, ikke er i stand til.

Det finnes bare en norsk forfatter som har bevegd seg i samme glitrende mudder som det Skråmestø gjør, nemlig Gudmund Vindland, men internasjonale forbilder mangler ikke. Selv er jeg svak for Grant Michaels frisør/detektiv-karakter Stan Kraychik, som beveger seg i kretser som ligner vår venn Mortens.

I motsetning til sistnevnte er det ikke egentlig krim Skråmestø skriver. Hovedpersonen bestemmer seg aldri for å løse mysteriet, og løsningen er heller ikke drivkraften i fortellingen. Denne leseren hadde en god anelse om mysteriets løsning før jeg var kommet halvveis, uten at det la noen demper på lesegleden.

Til tross for at jeg er poet langt inn i sjela, er jeg ingen ordonanist eller språkfetisjist til vanlig. Denne boka (og den forrige) får fram den sjeldne gleden over lange, infløkte setninger og selvmotsigende metaforer. Selve språket står så ekstremt godt til innholdet!

Og siden dette ikke er en anmeldelse, men en bloggpost, driter jeg i å finne noe negativt å henge meg opp i. Jeg bare gleder meg til neste bok.