Grafsing?

(Oppdatert med ny infor 2019)

Finnes det ting i slekta og historien vi bør holde fingrene unna? Dette spørsmålet ble stilt på et forum for slektsforskere i anledning åpninga av landssvikarkivet. I den sammenhengen er selvsagt svaret nei. Vi må kjenne historien for å lære av den, og jo nærmere den kommer dess lettere er det å lære av den.

Men også i mange andre sammenhenger kan det å granske slekta føles som grafsing i andres privatliv. La oss ta et eksempel fra min slekt:

Cecilie Amalie blir født i 1880 i Ravnekroken  på Nordnes i Bergen. Ravnekroken ble så beryktet at man 18 år senere vedtok å endre navnet til Wulfsgården, men da var familien for lengst flyttet. Bare ett år gammel dør Cecilie Amalies mor av lungebetennelse. I folketellinga i 1885 finner vi henne hos pleieforeldre. Samtidig har faren, som er sjømann, stiftet ny familie og tatt med seg to av barna, men altså ikke lille Cecilie Amalie.

Kanskje fikk hun det bedre i fosterhjemmet, det vet vi ikke. Men følelsen av å bli valgt bort må ha vært ufattelig vond.

Cecilie Amalie (f. Kristoffersen)

I 1904 finner hun Henrik Severin. De gifter seg på Voss, der hans foreldre bor. Henriks familie jobber i jernbanen, men han klarer ikke helt å fylle sin far sporskifterens sko. De to nygifte bosetter seg på Nordnes; først i Strandgaten og siden i Madsensmuget. Henrik er stort sett løsarbeider og de må ha levd fra hånd til munn med mange barnemunner å mette. De får hele 11 barn.

En tid jobber han på Hansa bryggeri, og det var sannsynligvis årsaken til at det gikk som det gikk. Arbeiderne der hadde det «godet» at de kunne slukke tørsten med øl i løpet av arbeidsdagen. Denne praksisen førte til utbredt alkoholisme og mange triste skjebner.

Henrik Severin Hansen

4. november 1919 blir Henrik Severin innbrakt i fyllearresten. Der henger han seg. De bor nå i Bergens aller første kommunale boligkompleks, Rotthaugen. Her føder Cecilie Amalie deres siste og ellevte barn inn i en fattigdom som selv i 1920 kvalifiserte til hjelp fra det offentlige.

Fattigprotokollen kan fortelle at de fikk støtte til kull og ved, støvler og konfirmasjon. Barnet som fødes etter farens død er min farmor. Hun fortalte ofte om den gangen hun ble så glad for mye støvler at hun sov med dem om natta. Cecilie Amalie dør av hjernehinnebetennelse (hvis jeg forstår kirkeboka riktig) når farmor er 8år gammel.

Farmor ville sagt at dette er grafsing. Så lenge hun levde, var det ingen som nevnte Henriks dødsårsak med et ord. Min farmor var ikke noe enkelt menneske å omgås. Når jeg graver i slekta hennes er det delvis for å forstå mer av hvorfor hun ble som hun ble. Og noe av det jeg har funnet lenger bak, tror jeg ville gjort henne litt stolt. Tilgitt meg ville hun nok aldri gjort.

Etter meg kommer det også til å finnes en fattigprotokoll. Ikke bare har jeg søkt sosialhjelp et par ganger (med vedlagte kontoutskrifter), men det kommer til å finnes en haug med legeerklæringer og rapporter fra mislykkede arbeidstiltak. Værsågod, sier jeg. Når den tid kommer bryr det meg ikke om andre grafser i mine nederlag. Døde merker ikke sånt, og vi levende har godt av å skitne til fingrene.