Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.
  1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
  2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
  3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir «ferdig kjønnsoperert».
  4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være «ektest», «renest» eller «best».

Bitterfitte

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort