Straffbart

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

  • Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.
  • Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
  • Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
  • Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
  • Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
  • Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
  • Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
  • Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr. 1)

Jeg har tenkt på å legge klagene ut på bloggen siden jeg sendte dem i juli. Nå har jeg endelig somla meg til å gjøre det:

Jeg klager med dette på manglende begrunnelse for diagnose F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse og manglende begrunnelse for ikke å gi meg F64.0 Transseksualisme med henvisning til pasientrettighetslovens § 2-1, § 7-2, § 7-4 og helsepersonellovens § 55.

Les videre

Paraden – Skeive Dager i Oslo 2008

Det var første gang jeg gikk i en norsk parade. I fjor gikk jeg som kjent i paraden under Stockholm Pride og storkoste meg. Det var betydelig større! I år blir det nok enda mer spektakulært og jeg gleder meg vilt!

I dag gikk jeg sammen med Caro blant blitzerne. Jeg vurderte å gå med Oslo Kristelige Studentforbund, men kjente ingen av dem, så jeg gikk heller med Caro. Jeg har alltid hatt en avstandsforelskelse i Blitz og alt det står for. Elin Brodins bøker var en sterk påvirkningsfaktor. Nå har jeg opparbeida meg en kritisk distanse til ungdommens uforbeholdne heltedyrking, men det var det mest fristende alternativet.

Det var helt klart noe som mangla i årets parade:

  • Skeive forfattere burde ha markert seg. Jeg er sikker på at det var flere enn meg der.
  • GID-klinikkens søppel – Norges framtid (eller noe sånt)
  • Transseksuelle uten homofobi/Transseksuelle er ikke alltid hetero/LFTS’ queer-fraksjon

Les videre

Når motet svikter

Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

Les videre

Helsetilsynet

Det råder sikkert ingen tvil blant faste lesere om at jeg kommer til å klage GID-klinikken v/Ira Haraldsen og Frøydis Hellem inn for Helsetilsynet. Dette er de nok klar over selv også, siden jeg har mast og mast i over to måneder uten å få se min egen journal.

I mellomtiden ser jeg meg nødt til å skrive et brev til Helsetilsynet om Esben Esthers sak, der jeg bl.a. opplyser dem om hvordan utredninga og pasientbehandlinga på GID fungerer. Jeg liker å sette meg skikkelig inn i en sak før jeg gjør noe overilt, så jeg har surfa rundt og lest litt om nevnte tilsyn. Følgende uttalelse fra Helsetilsynet fant jeg hos Viktor Viktorsen:

Legen har en forpliktelse til å utøve sin virksomhet forsvarlig, i dette ligger en plikt for legen til å foreta selvstendige vurderinger. Legen er ikke forpliktet til uten videre å akseptere verken spesialisters diagnoser eller pasienters egen oppfatning om egen sykdom og behandlingen av denne.

Dette kan ikke bety annet enn at Esben Esther må frikjennes for alle anklager. Og dessuten en implisitt anklage mot alle leger som aksepterer GID-klinikkens maktmisbruk.

(Forøvrig er resten av Viktorsens blogg-post om møtet mellom pasient og lege tragi-komisk lesning. Anbefales ikke for folk med snev av paranoia.)

Hvem er redd for Ira Haraldsen?

Svar: De aller fleste transseksuelle.

Jeg har en venn som har mareritt om henne selv om han for lengst har kommet trygt ut på den andre sida av GID-klinikken, med nytt personnummer og det hele. Når han ringer meg må jeg forsikre ham om at de ikke kan ta fra ham hormonene, og oppildne ham til å klage behandlinga inn for Helsetilsynet.

I dag uttaler IRA til Dagbladet at

– I Norge har vi et offentlig tilbud for transseksuelle som er åpent for alle som trenger oss.

Flaks for henne at det er hun som får definere hvem som er transseksuelle…

Til VG presterer hun å si at

– Benestad tar feil når han snakker om monopol. Vi har mange landsfunksjoner her i landet. Skal du for eksempel ha en transplantasjon får du ikke det mange steder. Med sjeldne sykdommer er det meningsfylt at man samler kompetansen, det er ikke det samme som et monopol, sier Haraldsen.

I dette tilfellet har de klart å samle både inkompetanse og fordommer på ett sted, men så meningsfylt er jeg slett ikke sikker på om det er.

Les videre

Viktig underskriftskampanje: Støtt Esben Esther!

Esben Esther Pirelli Benestad er en lege med samvittighet. Hin har hjulpet mange av oss som ikke passer inn i GID-klinikkens snevre definisjoner og egenproduserte diagnosekriterier. Dette er hin nå meldt til Helsetilsynet for. Uttrykk din støtte til Esben Esther (og dermed til alle oss hin har hjulpet) ved å signere oppropet.

Jeg som skriver under er enig i at:

1. Esben Esther hadde etisk nødvendig grunnlag for lovbruddene og anklagene må droppes.

2. GID klinikkens landsfunksjon må utredes og utfordres. Klinikken på Rikshospitalet trenger bare ha enerett på underlivskirurgien for der er det hensiktsmessig å sentralisere den mest spesialiserte kompetansen. Enhver fastlege skal ikke kunne behandle, men de som har kompetansen må brukes der de er, og kompetanseheving hos flere må vektlegges.

3. All kjønn/kropp relatert behandling må vurderes på individuelt grunnlag og på søkers premisser. ”Ektheten” må avskrives som utdatert og tanken om mangfoldige behov og forståelser av kjønn må inn i behandlingstilbudet.

Livet mitt

Jeg fyller dagene mine, livet mitt som går forbi mens jeg venter. Akkurat nå er livet mitt skrivinga (diktsamling, barnebok), dattera mi (selv om jeg ikke ser henne de to neste ukene), studier (selv om jeg har forsovet meg de siste to dagene), trening, LLH-engasjement, planene om nordnorsk homohistorie, jobbsøking (endelig søkt på en jobb jeg faktisk vil ha), forsøk på å ikke krysse minusgrensa på kontoen, venner og et generelt engasjement. Så mye at jeg her om dagen tok meg i å lure på om jeg var blitt manisk. Men jeg er ikke det, bare frustrert.

Jeg har et digert hull der kroppen min og framtida mi skulle være og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det sitter noen folk i Oslo og skal snart (forhåpentligvis) bestemme seg for om de skal la meg leve eller ikke. Jeg prøver febrilsk å glemme, ikke tenke.

Ute holder trærne på å bli gule. Det er kaldt. Det er som om jeg er kald inni meg også. Jeg har lagt meg selv på is og heller vil tenke på alle andre. Og så prøver jeg å fylle dagene med ting å gjøre, prosjekter, så jeg skal slippe å tenke, slippe å føle på det iskalde tomrommet der kroppen min og framtida skulle vært. Og det funker. Og hver kveld når jeg legger meg ber jeg Gud om å la det vare litt til, bare litt til. Jeg trives med alle aktivitetene og prosjektene og akkurat nå er det eneste måten å overleve på. Så la det vare litt til, til de i Oslo har bestemt seg. Nåde den som kommer og spør hvordan jeg egentlig har det! Jeg har et bunnløst hull i meg som jeg fyller med sånt, og jeg vil ha det sånn. Her er ikke rom for sammenbrudd og tårer. Og verst av alt; det ville bevise for GID-monsteret at jeg ikke er stabil nok til å få bli meg selv. Ikke pirk på overflata mi nå!

Og dette forklarer igrunn ganske utfyllende hvorfor jeg har nølt med å oppdatere bloggen; det får meg til å tenke.

GID-klinikken skaper angst og depresjon

Jeg sitter og leser dagens Klassekampen (23/7-07) og kom over en artikkel om psykolog Ole Johan Hovlands artikkel i Norsk Psykologforenings tidsskrift. Bakgrunnen er teorien om at angst og depresjon forårsakes av bestemte tankemønstre. Dette er også bakgrunnen for kognitiv adferdsterapi, slik jeg kom i kontakt med det ved et par tilfeller på Åsgård her i Tromsø.

Hovland identifiserer en del tankemønstre som er typiske for personer med angst og depreson. Eksemplene som trekkes fram i Klassekampen er overbevisninger knytta til manglende tilhørighet, svekka selvstendighet og overdrevne standarder.

Jeg tror han har rett i at det er en sammenheng. Samtidig antydes det at disse forestillingene ikke er reelle. Det stemmer med det jeg opplevde i kognitiv adferdsterapi, der man skulle lære seg å tenke på andre måter ved å handle annerledes. Problemet for meg var nok, og er fortsatt, at disse forestillingene er ganske reelle.

Som transkjønna mangler man tilhørighet i det sosiale kjønnet man tilhører. Hver dag møter man mennesker som omtaler en med feil pronomen. Så lenge man fortsatt har f.eks. pupper blir man stadig lest som kvinne i samfunnet. Det finnes altså en reell mangel på tilhørighet hos mange transkjønna. «De som sliter med manglende tilhørighet er overbevist om at behovet for trygghet og respekt ikke vil bli imøtekommet på en forutsigbar måte» skriver Klassekampen. Veldig gjenkjennelig! Det er i følge Hovland dette som sterkest indikerer depresjonsnivået.

Overbevisning om at man ikke kan fungere uten andre, svekket autonomi, og at man må leve opp til ugjennomførbart høye standarder tilsier på samme måte høyt angstnivå. Dette hadde jeg ganske liten erfaring med før jeg møtte GID-klinikken.

Et av kravene for å få diagnose og behandling er at man skal leve et normalt liv. Dette tolker de ulike fagpersonene der ganske ulikt. Samtidig henger det igjen forestillinger fra tidligere tider om at transkjønna må være heterofile og ikke ha barn. Dette er også forskjellig fra behandler til behandler. Man møter altså en rekke høye standarder som er umulige å leve opp til (i alle fall for noen av oss), samtidig som disse ikke er konstante eller klart definerte. Dette framkaller sannsynligvis angst for mange, samtidig som mangelen på tilhørighet og trygghet forsterkes, noe som sannsynligvis øker depresjonen.

Jeg vil derfor advare mot at man forsøker å kurere transkjønnas angst og depresjon med kognitiv adferdsterapi. Tankens kraft er stor, men kan sjelden forandre den fysiske virkeligheten, innbefatta GID-klinikkens rutiner og de ansattes holdninger.

Dette er selvsagt ganske enkelt skissert. Håpet om behandlig og framtidig tilhørighet kan selvsagt dempe både angst og depresjon. Likevel virker det ikke som om GID-klinikkens ansatte er tilstrekkelig oppmerksomme på at de gjennom sine utsagn og handlemåter kan gjøre allerede deprimerte mennesker enda mer ustabile. Jeg håper at de ikke er klar over det, for det andre alternativet er at de med vitende vilje påfører mennesker ekstra psykisk lidelse.

Å tilgi seg selv

Jeg er ikke blant dem som skylder på seg selv for alt som går galt, eller angrer på ting som ikke er min feil. Ikke når det gjelder småting i alle fall. Men det fins et par ting som jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for.

Da jeg var elleve år spurte mine foreldre meg om jeg hadde lyst til å flytte fra Bergen til Jølster. Spør aldri et barn om sånt! I den alderen har man ingen forutsetninger for å vite at det egentlig spørres om man fil flytte fra himmelen til helvetets forgård. Jeg tror jeg snart har klart å tilgi meg selv for at jeg svarte ja.

Dernest hadde jeg lenge vanskelig for å forsone meg med at jeg så lenge forsøkte å tilpasse meg forholda i helvetets forgård. Det tror jeg at jeg har klart.

Men hvordan skal jeg noen gang kunne tilgi meg selv for å ha forsøkt å være jente? Selvsagt burde jeg visst bedre, stolt mer på meg selv, som i de andre tilfellene. Og selvsagt hadde jeg små forutsetninger for å forstå hvordan kroppen kan lyve til alle rundt en, til man nesten tror på det selv. Jeg burde visst. Jeg burde sagt det høyt. I såfall hadde jeg for lengst vært den mannen jeg vil være.

Er det rart at tilpassning er et skjellsord i mitt vokabular?

Løsningen for meg har vært å forsøke å vende sinnet og bitterheten utover i stedet for innover. Bare slik har jeg overlevd. Og nå prøver jeg å ikke hate alle kvinner, selv om jeg har følt meg som en fange i den kvinneligheten de hyller hver dag.

Hovedårsaken til at jeg fikk avslag fra GID-klinikken var at jeg har levd så lenge som kvinne. De forsøker altså å gi meg skylda for deres egen inkompetanse. Fordi jeg har lidd meg gjennom en lengre periode som forsøksvis kvinne enn det de fleste transmenn har, skal jeg altså straffes med å aldri få bli den mannen jeg er. Jeg nekter å påta meg den skylden de prøver å overføre. Jeg kjemper mot den skyldfølelsen hver dag.

Redigert september 2008

Rapport fra GID og refleksjoner

Denne gangen var det ganske generell prating hos psykologen som stod på timeplanen tydeligvis. Vi snakka om studier, om dattra mi og ellers generelt. Jeg etterlyste igjen behandlingsplanen og det viser seg at den ligger og venter på at han skal lese gjennom den, så det bør ikke ta altfor lang tid før jeg får den i posten. Han skulle undersøke hvorfor jeg ikke hadde fått den før. Han kunne i alle fall opplyse om at han ønska ett møte til med meg før første evaluering, og at jeg skal ha et (muligens to) møte med Ira Haraldsen, før hun skriver henvisning til endokrinolog (hvis alt går etter planen). Endokrinologen skal så sjekke at kroppen fysisk er i stand til å takle testosteron. Høyt blodtrykk var visst skummelt i den sammenheng. Så jeg får vel spise litt sundt på seinsommeren…

Etterpå møtte jeg to gode venner i Oslo. Veldig koselig! Jeg merker meg at jeg stadig oftere får spørsmålet «Har de ennå ikke funnet ut om du er gal? Hvor vanskelig kan det være?». Og jeg kan bare svare at det lurer jeg også på… Og så får jeg høre at jeg er veldig reflektert. Det er jo hyggelig. Jeg kaller det et frynsegode.

Etter at helga har sunket inn tror jeg at jeg kan trekke noen konklusjoner:
Jeg trenger neppe å frykte min framtid som mann. Når jeg tenker meg om er det utrolig hva man kan oppnå uten hormoner – hva jeg har oppnådd uten hormoner. Jeg har fått masse nye venner, blir tatt seriøst, selv om jeg har selvironi så det synger og jeg får masse positiv tilbakemelding i mange former. Tjihi…

Rapport fra første time på GID-klinikken

Nå er det ei stund siden jeg var i Oslo. Det var hyggelig. Jeg endte opp med å overnatte i kollektivet i U20, hvor mitt nye jeg kom som en ganske stor overraskelse. Alle tok det fint og de fleste var nysgjerrige. Onsdagen overvar jeg Bøygens hagefest sammen med gamle skriveføre venner.
Torsdagen hadde jeg time på Riksen og fikk mye informasjon om hvordan de fungerer. Ingenting å være redd for. De jeg møtte virka veldig hyggelige.

Jeg skulle bare visst hvor lite hyggelige de var, de jeg ikke møtte… Det meste av informasjonen jeg fikk viste seg dessuten å være feilinformasjon.

Etterpå gikk jeg til forlaget og leverte andreutkastet til diktsamlinga mi. De virka fortsatt positive og spente på hva jeg hadde gjort siden sist. Så nå går jeg atter og venter på tilbakemelding. På kvelden møtte jeg Stian på kafé, hvor vi prata masse og koste oss.

Etter at jeg kom hjem fikk jeg endelig sendt søknad om navneendring, så nå går jeg og venter på det også.

Første time på GID-klinikken

Jeg har fått min første time på GID-klinikken på Rikshospitalet! Den er på torsdag. Jeg er kjempespent og prøver å avdramatisere det for min egen del. Gleder meg mest.
Drar til Oslo i morra og kommer ikke hjem igjen før fredag. I tillegg til den store avtalen har jeg tenkt å få med meg Bøygens hagefest, møte folk og levere 2.utkastet av diktsamlinga mi. Godt å komme seg bort fra Tromsø litt, selv om det er en fin by å bo i.
Regner med at søknad om navneendring sendes ganske snart. Venter bare på brevet fra psykologen min (somlepave). Annet nytt: Ragr er lagt ned.

Store nyheter!

I dag fikk jeg kompresjonsvesten jeg bestilte for under ei uke siden fra USA! Imponert over rask leveringstid. Den funker absolutt som forventa. Gleder meg til å bruke den i morra!

Psykologen jeg går til har skrevet anbefalinga til GID! Endelig skjer det noe! Og i morra har jeg time hos legen min for å få ham til å sende henvisninga som hører med. Det er helt sikkert ikke noe problem.

Se også innlegget jeg skrev da jeg fikk vite at jeg skulle få henvisninga.

Jeg får anbefaling til GID-klinikken!

Jippi!
Psykologen kommer til å anbefale at jeg får utredning på GID-klinikken. Det er første steg på veien til å bli mer meg selv. Prosessen kommer til å ta tid, men jeg er i alle fall i gang.

Det er en evighet siden! Tenk at jeg kunne være så glad for noe som viste seg å være så meningsløst og nedbrytende! Hadde jeg gitt opp hvis jeg visste at det ville ta to år og at jeg ville få avslag? Så lite jeg visste. Sjeleglad for at det er over. Angrer jeg på at jeg gikk gjennom det helvetet som GID-klinikken er? Nei. Merkelig nok. For det første visste jeg ikke bedre og for det andre lærte jeg ganske mye om fordommer, transfobi, homofobi og hvordan det føles å bli tråkka på – erfaringer jeg tror jeg kan bruke til noe. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg hadde hatt styrke til å kjempe uten den skjærsilden som GID-klinikken er.

Det betyr ikke at jeg er fornøyd med status quo og ikke vil forandre systemet. Men uten å ha vært gjennom det ville jeg ikke visst hvor ille det er og hva som må forandres.

Redigert september 2008