Farmors slektsgeografi

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

Vik-slektas kart er ferdig!

Jeg har tatt for meg min morfars slekt og plotta alle inn på dette kartet. Det er interaktivt, så man kan finne ut hvem som ble født eller fikk barn på hver enkelt gård. 132 kartpunkter ble det (jeg har utelatt noen eldre enn 1500-tallet, de er så usikre). Noen av gårdene har mange bodd på, mens andre har vært mer midlertidige (det er mulig jeg har oversett enkeltpersoner på stedene med mange beboere). Har du slektsrøtter på samme sted kan det godt tenkes at vi er i slekt.

1/4 av slekta mi kommer altså fra dette lille geografiske området på Vestlandet (mindre enn det ser ut her, siden «knappenålene» er så store).

Her er alle stedene fortsatt synlige, og de lokalkjente kan kjenne seg igjen.

Den sterkeste konsentrasjonen finner vi på øya Stord, med Sandeid i Rogaland på andreplass (der har jeg knapt vært).

Neste prosjekt burde vært min mormors slekt, for å få ferdig helheten, men jeg foretrekker en del av slekta med mer variasjon. Ideelt sett ville jeg lagt alle inn i samme kart med en farge for hver av mine besteforeldre. Men jeg tror ikke Mapcustomizer.com kan takle det. Dessuten finnes det noen overlappinger (mine foreldre er 8-menninger, fant jeg ut) som da ville blitt vanskelig å fargekode. Løsningen blir sannsynligvis å lage nye kart for hver av mine besteforeldre, som jeg så kan flette sammen bilder av i photoshop for å vise fellesnevnere og forskjeller.

Ta altså gjerne en titt på kartet for å finne fellesnevnere eller inspirasjon! Anbefales for å blåse liv i slektsforskninga igjen etter en dvaleperiode, eller fra begynnelsen av.

Slektsforskning – ny hobby

En dag bestemte jeg meg for å kartlegge slekta. Jeg tenkte at det ville være morsomt å se hvor langt bakover jeg kunne komme. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg ville komme særlig langt og at dette ville bli en kortvarig raptus. Men jeg ble overraska over hvor langt jeg kom og hvor morsomt det er. Jeg vil sammenligne det med å legge et digert puslespill designa spesielt for deg.

Før hadde jeg fordommer mot slektsforskere. Jeg innbilte meg at de bare lette etter adelige aner og andre flotte folk de kunne slekte på. Nå har jeg lært at det fins nesten like mange motiver for denne interessen som det finnes slektsforskere (og de ser ut til å stadig bli flere). Selv synes jeg det er morsomst med dem som stikker seg litt ut, og det er ikke så mange blant norske leilendinger og husmenn… Det er også en glimrende måte å lære historie på. Ellers synes jeg historie blir ganske fjernt, men når det inngår i å forstå konteksten for forfedrene blir det litt mer interessant. Geografi (hovedsakelig norsk for min del foreløpig) lærer man også, og kulturelle forskjeller mellom ulike steder. Jeg skal ta noen små eksempler:

Omtrent 1/4 av slekta mi kommer fra Hafslo i Sogn. Der heter de Lars, Ola og Johannes. Går man lenger tilbake het de Åmund, Hermund, Elling og Otte. Jeg trekker fram mannsnavna her, for kvinnenavna var ofte litt mer fantasifulle (selv om det ble mange Anna og Kari). En mann som het Ola fikk gjerne en sønn som het Lars som igjen fikk en Ola som fikk en Lars. Minst. Det er åpenbart en moderne oppfatning at et navn skal være individuelt. Det var vanlig at minst to av ungene hadde samme navn, og når faren het Ole Olsen ble det fort både fire og fem samtidige Ole Olsen i samme familie. Jeg skjønner virkelig ikke at de gadd. Det er i alle fall klart at kreativiteten neppe kommer fra den delen av slekta.

En annen fjerdedel kommer fra Fitjar/Stord. Der het de Lars Tørresen, Lars Larsen og Tørres Larsen i ørten generasjoner. Mens Hafslo-folka gjerne gifta seg fra gård til gård, slik at jeg nå har vært innom bygdebokkapitlene for 90% av gårdene, grodde de mer fast på Fitjar. Slektas hovedgård henta ektefeller fra hovedsakelig to andre gårder på øya. Felles for denne halvdelen av slekta er folk som bodde ved sjøen og dreiv litt med fiske innimellom, men hovedsakelig dyrka jorda. Og de reiste aldri noe sted, til tross for at sjøen liksom skal ha vært den tidas E6.

Jeg vet ikke om min slekt er representativ for disse stedene, men jeg mistenker det. Og jeg skal ærlig innrømme at det fort blir litt kjedelig med disse trauste jordbrukerne. Da hjelper det på humøret at man finner ei adelsdame med barn utenfor ekteskap (i alle fall tyder undersøkelsene hittil på det), en østlending og en prest. Hvis slekta mi er representativ, bestod dessuten halvparten av disse bygdene av «rettermenn» – det vi i dag kaller meddommere, sånn ca.

Det går mye raskere å få oversikt over bygdeslektene, siden de fleste bygder har bygdebøker som har gjort all researchen for deg, og som stort sett er til å stole på. Fordommene mine mot sjangeren har blitt bekrefta, selv om jeg ser verdien av dem også. Den beste bygdeboka jeg har vært borti hittil er den for Sortland. Den bør være et eksempel til etterfølgelse. Den gir god informasjon også om samfunnsmessige og kulturelle forhold på en oversiktlig måte, samtidig som man finner alle slektas årstall.

Den nordnorske greina tilhører den andre halvparten av slekta mi. I den halvdelen finner man en god del variasjon, større forflytninger og mindre forutsigbarhet (selv om de gjerne het Hans Hansen alle sammen, virker det som). Her dukker det opp både italienere, sørlendinger, trøndere og altså nordlendinger. Og bergenske løsarbeidere og garvere er ikke oppført i bygdebøker, i alle fall ikke de samme over flere generasjoner. Dermed blir utfordringene litt større, noe som passer bra med at slektsforskeren selv blir flinkere til å finne og tolke kildene.

Her er en ganske underholdende oversikt over slektskuriosa.

I slektstreet mitt kan du sjekke hvor mye jeg har overdrevet i denne posten.

Jeg tør ikke love at interessen holder seg, men planlegger å skrive et par poster om noen av utstikkerne. Kildene blir færre nå når jeg har bevega meg godt ned på 1600-tallet og de som finnes blir vanskeligere å tyde og mindre tilgjengelige. Heldigvis har jeg mye igjen før alle greinene når 1650.

Kulturkrasj innad i Norge

Selv om Norge er et uvanlig homogent land, kan det likevel oppstå krasj mellom ulike kulturer.

By/land, kyst/innland

Mitt første kultursjokk inntraff da jeg flytta fra Bergen til Jølster som 12-åring. I Bergen (nærmere bestemt en utskjelt drabantby med dårlig rykte) opplevde jeg at nye mennesker ble oppfatta som spennende og interessante, enten de kom fra Ålesund eller Vietnam. Tanken om at alle skulle være like, med like interesser og væremåter, var ganske fjern.

I Jølster ble nye mennsker sett på med mistenksomhet, enten man kom fra Bergen eller Sri Lanka. Alt som avvek fra det normale, som var det opprinnelig jølsterske, ble oppfatta som en trussel eller et direkte angrep på den jølsterske folkesjela.

Jølster er en jordbrukskommune på Vestlandet, uten tilknytning til sjø. Historisk har innlandsområder hatt mindre migrasjon enn kystområder. Man har aldri vært vant til fremmede. Dette kan være en del av forklaringa. I tillegg kommer det faktum at Bergen er en stor by med stor migrasjon både historisk og i dag.

Det var et sjokk å innse at det kunne være så stor forskjell i måten å tenke på innad i Norge, mellom etniske nordmenn.

Norsk/samisk

Det andre store kulturkrasjet i livet mitt skjedde da jeg som voksen bosatte meg i Tromsø og fikk samboer. Jeg opplevde denne kulturforskjellen som mindre og overså nok hvor dypt påvirka den nordnorske kulturen er av samisk kultur.

Jeg har tidligere kommet ut av skapet som «wannabe-same». Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. I ettertid tror jeg at mer kunnskap om samisk kultur (ikke om byggeskikk og klesdrakter, men om de uskrevne reglene for menneskelig samhandling) hadde hjulpet meg både i studier og sosialt.

Aha-opplevelsen kom på et seminar i sosialantropologi. Mens nordmenn sier at «den som tier samtykker», er samisk taushet en protest. Dette er en del av den samiske kulturen som jeg har inntrykk av har overlevd i beste velgående, kanskje til og med spredd seg til den norske befolkninga. Og så langt den delen av kulturen som føles mest fremmed for meg. Det er som å møte et folk som snakker samme språk, men der ja betyr nei. Noe som var et av irritasjonsmomentene i dagliglivet.

Konklusjon

Selv i et så homogent land som Norge finner vi altså kulturforskjeller som kan gjøre ting vanskelig, spesielt dersom man ikke er klar over dem. Jeg tror at Jølster hadde gjort mindra skade på min sjel dersom jeg var klar over at vi flyttet til en annen kultur. Og kunnskap om samisk kultur ville gjort det lettere å leve i Nord-Norge (selv om samboerforholdet nok uansett ville tatt slutt).

Jeg har altså opplevd kulturkrasj som skyldtes både geografi og etnisitet. I tillegg kan man si at ulike klasser har ulike kulturer. Det som blir oppfatta positivt i middelklassen blir ofte sett ned på av arbeiderklassen, og omvendt. Kanskje kan man også snakke om kjønnskultur, både når det gjelder normer for samhandling på tvers av kjønnsgrensene og innad i gruppene.