Det er et uttalt statlig mål at offentlige bygninger skal være tilgjengelige for alle, uansett funksjonsgrad. Her mener jeg at trans-organisasjonene bør begynne å samarbeide med f.eks. handikapforbundet. Universell utforming og økt tilgjengelighet angår nemlig også transpersoner.
Først og fremst handler det om toaletter og garderober. Mange transpersoner kvir seg for å bruke offentlige toalett fordi vi vet at vi ikke passer 100% inn i noen av de to tilgjengelige båsene.
I dag har jeg vært og trent. Det bør jeg gjøre oftere. Jeg er utrolig heldig som har møtt stor forståelse for at jeg ikke kan bruke noen av de to kjønnede garderobene. De har derfor vært så snille å ordne egen garderobe til meg.
Ei treningsøkt for meg består av 10-15 minutter oppvarming på elipsemaskinen og et sett av styrkeøvelser for overkroppen. Jeg passer godt på å ikke trene så hardt at jeg blir utslitt og går lei. Litt mer kunne jeg sikkert anstrengt meg, men litt er bedre enn ingenting.
Etter trening tar jeg meg noen rolige runder i svømmebasenget. Jeg har en egen binder/kompresjonsvest som er beregna på bading og en shorts som går ned til knærne. Vesten er så stram at det er vanskelig å puste, men den skjuler i alle fall det som skjules må. Og shortsen er så vid at ingen kan se hva som mangler inni den. Stoffet i shortsen klistrer seg og flagrer rundt beina, slett ikke i takt med svømmetaka mine, heller i strid med dem. Binderen strammer. Det er da det slår meg: Omtrent sånn må det være å svømme iført korsett og foldeskjørt.
Samtidig utgjør binderen og shortsen den rustningen som gjør at jeg tør å vise meg i svømmehallen. Så jeg ligger der og kaver og drømmer om å kunne gå i herregarderoben, vise meg i bar overkropp uten at noen tror at jeg er kvinne og kanskje til og med iføre meg en litt mindre flagrende shorts. Det er lov å drømme, ikke sant?
Tarald Stein 