Jeg leser denne artikkelen i VG og blir overvelda av misunnelse. Den handler om barn med uklart kjønn, altså dem man kan se det på. De som har papirer og kropp som beviser at kjønn har mer enn to dimensjoner og ikke nødvendigvis er entydig og enkelt. En del av dem vil kanskje føle seg støtt av den beskrivelsen. Jeg beklager det.
Tidligere ble slike tilstander kalt intersex, og hermafrodisme før det igjen. Bakpå boka om Eddie Espelid, den første transmannen som fikk behandling i Norge, er han omtalt som intersex og det går fram at transseksualisme regnes som en form for intersex.
En del transseksuelle påstår å ha DSD. Og de aller fleste skulle ønske at forskerne fant en klar biologisk indikasjon som kunne forflytte transseksualisme fra lista over psykiatriske diagnoser til den over fysiske, medfødte syndromer.
Tenk så enkelt det hadde vært å labbe inn på GID-klinikken med et papir i hånda (f.eks. et blodprøve resultat) som beviste at man hadde rett på behandling! Tenk å slippe spørsmål om sexliv og barndom, der man dømmes nedenom og hjem hvis man svarer feil. Det ville ikke falle noen inn å tro at man var splitter pine gal fordi om kroppen ikke stemte med innholdet. Man hadde jo papir på at det var noe fysisk, biologisk, beviselig! Hvis noen hadde trengt et sånt papir er det vel jeg.
Men jeg tror ikke det er så enkelt. Og ja – dette er et trostilfelle. Jeg tror ikke på biologismen. Jeg avviser tanken på at medisinske tester kan fortelle alt om et menneske. Jeg anser ideen om en blodprøve for transseksualisme som naiv og lite realistisk. I motsetning til biologistene tror jeg nemlig på ting som ikke kan bevises av naturvitenskapene; som ideer, språk, Gud og kjønnsidentitet.
Les gjerne Trollhares innlegg om transseksualisme som utviklingshemming. Jeg er fullstendig enig. Og for å oversette DSD; vi er kjønnslig utviklingshemma.
Tarald Stein 