Innlegg tagget ‘FtM’

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

  • Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
  • Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
  • Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
  • Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner. (mer…)

Reklamer

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg? (mer…)

Jeg prøver å ikke irritere meg over folk som ikke har peiling på transkjønn. I stedet prøver jeg å gjøre mitt beste for å spre kunnskap og opplyse folket. Likevel dukker irritasjonen opp, som oftest framprovosert av mennesker jeg mener burde vite bedre. For eksempel Thomas Hylland Eriksen som presterte å si på radio at transpersoner var et produkt av postmodernismen. Bullshit fra ende til annen. Og fyren er sosialantropolog!

I går tilbrakte jeg en del timer med en historiker, min eminente tremenning Runar Jordåen. Fra før kjenner jeg til en del historiske transpersoner, men få fra Norge. Runar kunne fortelle meg at det fantes skriftlige kilder vedrørende en Jens –  en transmann fra 1700-tallets Norge. (mer…)

Man skal ikke svare på intime spørsmål eller dele ting som svært få trenger å vite. Det er konvensjonen. Siden jeg er kroniske ukonvensjonell, kommer her en kraftig dose TMI om valg av kjønnsorganer. Ganske hypotetisk, ettersom jeg blei nekta å få bestemme over min egen kropp. Med forbehold om at det er lov å ombestemme seg. (mer…)

This is a beautiful little book of poems, published by A Midsummer Night’s Press. I didn’t expect to be so breath taken by these poems, and that it would provoke such feeling of recognition and new thoughts in me. It is often hard for me to get something out of poems in English, because I often feel that I lack knowledge of the finer tunes of the language. But Raymond Luczak’s poems got through that barrier of language. I want to quote some verses from «Instructions to hearing persons desiring a deaf man»: (mer…)