Trans for historikere m.fl.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

  • Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
  • Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
  • Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
  • Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner. Les videre

“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Tabloid prosjekt

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg? Les videre

Transpersoner er ingen (post)moderne oppfinnelse

Jeg prøver å ikke irritere meg over folk som ikke har peiling på transkjønn. I stedet prøver jeg å gjøre mitt beste for å spre kunnskap og opplyse folket. Likevel dukker irritasjonen opp, som oftest framprovosert av mennesker jeg mener burde vite bedre. For eksempel Thomas Hylland Eriksen som presterte å si på radio at transpersoner var et produkt av postmodernismen. Bullshit fra ende til annen. Og fyren er sosialantropolog!

I går tilbrakte jeg en del timer med en historiker, min eminente tremenning Runar Jordåen. Fra før kjenner jeg til en del historiske transpersoner, men få fra Norge. Runar kunne fortelle meg at det fantes skriftlige kilder vedrørende en Jens –  en transmann fra 1700-tallets Norge. Les videre

Ubevegelige kjønnsorganer

Man skal ikke svare på intime spørsmål eller dele ting som svært få trenger å vite. Det er konvensjonen. Siden jeg er kroniske ukonvensjonell, kommer her en kraftig dose TMI om valg av kjønnsorganer. Ganske hypotetisk, ettersom jeg blei nekta å få bestemme over min egen kropp. Med forbehold om at det er lov å ombestemme seg. Les videre

Recommended: «Mute» by Raymond Luczak

This is a beautiful little book of poems, published by A Midsummer Night’s Press. I didn’t expect to be so breath taken by these poems, and that it would provoke such feeling of recognition and new thoughts in me. It is often hard for me to get something out of poems in English, because I often feel that I lack knowledge of the finer tunes of the language. But Raymond Luczak’s poems got through that barrier of language. I want to quote some verses from «Instructions to hearing persons desiring a deaf man»: Les videre

Sorteringssamfunnet: Kjønnssortering

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet «sorteringssamfunnet». Dette ble til to saker, og her er den første:

I Norge har vi offisielt to kjønn. Dette står i motsetning til for eksempel Nepal og India, som begge har tre offisielle kjønn. Nylig leste jeg om et Thailandsk flyselskap som ønsket å ansette mennesker av «alle tre kjønn». Andre kulturer har ideer om langt flere kjønn. Det fyller meg med håp at tidligere undertrykte kulturer nå kan ta til motmæle mot Vestens undertrykking av egne borgere. Det fyller meg med skam å tilhøre en nasjon som er så uopplyst som Norge. Les videre

How do you know if transitioning is right?

One person I feel a deep connection with, athough I have never met him, is Matt Kailey. His book Just add hormones made a huge impact and I am forever thankful. I missed gay transmale idols and humour, and he filled that gap. On Mondays he posts answers to questions from his readers. There is always a lot of food for thought there, and I really recommend reading his blog. The quotes here are from his post Ask Matt Monday: Is This Enough Reason to Want to Transition?

I subscribe to the philosophy that transition is a necessity, and that if you need to transition, you will, and that if it is right for you, you will know.

I tried for years to define male and female, gender and sex, thinking that I needed to know what these were before I could do anything about how I felt. No one has ever been able to define these concepts in simple ways without excluding several groups of people or their experiences. And neither could I. This made me more and more depressed. When I finally decided to follow my gut feeling instead of my head, I felt extremely relieved. Les videre

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Herregarderoben – rommet med terskel i brysthøyde

Garderobe-problematikken er velkjent for de fleste transfolk: Når skal du skifte hvor? Hva er kriteriene for å skifte i den ene eller andre garderoben? Og så videre. Jeg har brukt en del år for å komme meg dit jeg var i dag: I herregarderoben i en svømmehall. Veien har vært lang og kronglete.

Les videre

The irreversible(?) changes of testosterone

The doctors usually have high reservations on prescribing testosterone to transmen. Female hormones do not cause as much irreversible changes as testosterone does.

I had a really hard time getting a prescription for testosterone because of this. Because I was not approved by the Norwegian gender clinic, I would not get testosterone from them either. I was ready to start hormone treatment when I went to the clinic the first time, fall 2006, but knew it would not happen.

Les videre

En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig! Les videre

Trans-reality – en løsning for Rikshospitalet?*

Stadig flere transfolk forteller om hvordan Rikshospitalet ikke hjelper dem. Det som før het GID-klinikken (Gender Identity Disorder) heter nå seksjon for transseksualisme, men navneendringa er bare uttrykk for et ønske om å tydeliggjøre at de fleste transfolk ikke har noe der å gjøre. Selv blant oss som opplever oss som enten kvinnelig eller mannlig får de fleste avslag. En del blir derfor nødt til å reise til utlandet og betale operasjon selv.

Rikshospitalet forsvarer seg med at de ikke har fått myndighet til å behandle alle som trenger det. Det er et klassisk tilfelle av ansvarsfraskrivelse.Kanskje ville de foretrukket å plassere alle søkerne i et BigBrother-hus for så å la det norske folk stemme ut en etter en? Jeg kom på ideen da jeg så denne videoen fra Argentinske BigBrother:

Alejandros motivasjon for å delta er altså å få penger til kjønsbekreftende operasjon. I land uten offentlig helsetjeneste sliter mange med akkurat det. For mange er prostitusjon en løsning, og slik er det i ferd med å bli i Norge også. Er det slik vi vil ha det? At transfolk må prostituere seg (på den ene eller andre måten) for å få råd til selv å betale operasjon og hormoner?

 

*Jeg mener på ingen måte at dette er noen god ide.

My singing voice

I’m going to auditon for a choir on tuesday. So it was time for a reality check. Can I still sing?

I have thought about doing this for some time now and finally got to it. As you can hear, I’m still able to use my «old» female voice, but it’s more limited than it was. I think I still hit the notes and that it doesn’t sound too bad. What do you think?

This christmas, my mother said that my singing voice sounded better than the year before, more relaxed. I feel that way too. Transguys.com has a great article on the trans male singing voice. It suggests that starting on a low dose of testosterone is the best for the voice. That might be the reason I can still sing. I’ve now been on T for 2,5 years, most of the time on half the usual testogel dose. Fall 2010 I started Nebido injections and almost instantly felt all kinds of changes turning up speed.

Madonna and me

Here I would insert the non-existing picture of me and the pop star.

Years ago, before I started my transition, I wrote a blog post in Norwegian with this same title. I had just heard Madonna state that she was a gay man in a woman’s body. I had also heard Annie Lennox statement about being reincarnated in her next life with a penis.

Both these statements by well known musicians made an overwhelming impact on me. At the time I knew I was gay and that my body felt weired, but I had not yet taken any steps to transition. I felt very alone, very depressed. I thought I was the only one feeling this way about gender and sexuality. All the transmen I’d heard of was very masculine and straight. Les videre

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Hvordan forklare trans for barn?

Jeg har hatt dattera mi på besøk ei uke nå, og det har blitt mye prating, bl.a. om trans. Tidligere har jeg sagt at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Nå er hun fem og et halvt år og var åpenbart klar for litt mer avanserte forklaringer. Les videre