Sporløse liv

Før jeg begynte å grave meg ned i slekta, rista jeg på hodet over folk som fant adelige forfedre. Ikke fordi jeg ikke trodde på dem, men fordi jeg ikke forstod hva som var så spesielt med akkurat den formen for innavl. Nå forstår jeg litt mer.

Det fantes mennesker som gikk gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakker om ei tid da samfunnet var mindre individualistisk og mer kollektivt. Å ikke etterlate seg andre spor enn videreføring av slekta var nok selve kjernen av det å være veltilpassa i et slikt samfunn. Som det står i ei av bygdebøkene: «Han veit vi lite om, så han må ha skikka seg vel og vore ein dugande kar» (fritt etter hukommelsen).

Når vi likevel kan påvise individers eksistens tilbake til 1600-tallet, skyldes det den stadig mer byråkratiske statens behov for å telle sine innbyggere. Målet var som oftest å skattlegge de talte eller sende dem i krig (og ikke at framtidige slektsforskere skulle få biter til sitt personlige puslespill). Hvis man som slektsforsker klarer å spore slekta tilbake til 16-1700-tall slutter spora etter alle disse menneskene som aldri satte spor etter seg. Man befinner seg i et samfunn der de fleste var analfabeter, ja, der det norske språket ikke eksisterte som skriftspråk.

Derfor sitter man igjen med de av sine forfedre som enten ble beskrevet av sine herskere eller selv tilhørte overklassen (som stort sett skrev om hverandre).

Det blir også tydelig hvor grunnleggende patriarkalsk samfunnet var.  Adelslekter «forsvant» med døtre. Mødre er ofte ikke nevnt ved navn og å finne ut hvor ei mor kom fra kan være helt umulig selv om hun er navngitt. Ikke bare var samfunnet patriarkalsk, det samme gjelder historieskrivinga helt opp til (og kanskje fortsatt) vår tid.

Ei av godene ved slektsforskning er at man setter større pris på å leve i et moderne samfunn, et samfunn der du kan bety langt mer enn videreføring av slekta. Vi lever i ei tid med større individuell frihet enn noen annen tid i historien. Vi lever ikke evig (bare en god del lenger enn på 1600-tallet), men vi er frie til å sette spor etter oss som kan vare i mange hundre år (eller forsvinne i en overflod av informasjon). Og selv om det er fristende å takke høyere makter for det, er det hovedsakelig våre forfedre vi har å takke for den friheten. Til tross for at disse forfedrene sikkert ville bedt oss dempe oss og innordne oss under bygdedyret hvis de fikk komme til orde. Det er selvsagt fordelen med å menge seg med de forlengst avdøde: Man trenger ikke å forsvare sine valg, sin eksistens og sine synspunkter. Man trenger ikke å ta hensyn til dem, de merker det uansett ikke.

Men takk.

Befri de rike!

Regjeringa er klar på en ting: Freedom’s just another word for nothing left to loose. Eller på norsk: De fattigste er de frieste, og jo fattigere de blir, dess friere blir de. Dette skjønner alle som har tatt kveldskurs i yoga, mindfullness og feng-shui.

Jeg synes det er på tide å tenke på de aller mest ufrie av oss – rikingene. Regjeringa anstrenger seg for å befri både journalister, kunstnere og uføretrygda – altså grupper som er særdeles frie fra før av. Samtidig gjør de rikingene enda mindre frie ved å gi dem mer penger. Det er mildt sagt uetisk.

Det er også urovekkende at de som sitter i Regjeringa og på Stortinget i stor grad selv tilhører denne gruppa. Vi har altså en situasjon der de folkevalgte, som skal ta beslutninger på våre vegne, tilhører samfunnets mest ufrie. Vi kan derfor ikke forvente at de tar frie beslutninger til beste for oss alle.

Ikke minst lider ytringsfriheten under dette systemet. Uttrykket «det er pengene som taler» viser med all tydelighet at de rike ikke har ytringsfrihet. Dette kan også forklare hvorfor de ikke motsetter seg å bli bundet av enda flere penger. Derfor må noen ta ansvar og befri dem. Vi kan for eksempel kalle det revolusjon.

(Ordforrådet og logikken er mer eller mindre stjælt fra Regjeringa.)

 

Maskulinisme – transerfaring som fordel

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

DLD: Overvåk meg!

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå.

Ærlig avviker

Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om.

En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

Farlig ferie

Frihet er farlig; det krevet at man tar ansvar. Og jeg må innrømme at rusen over min nyvunne frihet og selvinnsikt om at jeg ikke ønsker noen fast arbeidstid hindret meg i å ta ansvar. Og det hele er selvsagt min feil. En ting er alt som egentlig bude vært gjort i denne liksom-friheten. Noe annet er de helt åpenbare konsekvensene.

Under ei uke ut i 2010 har friheten resultert i hodepine og begynnende armbetennelse. Hvordan har jeg klart det på så kort tid? Jeg har satt foran datamaskinen og røykt jevnlig uten å lufte. I tillegg til å røyke har jeg spilt Settlers.

Jeg setter pris på at ferien selv viser meg hvor helseskadelig den er, så kanskje jeg snart får gjort noe fornuftig.