Innlegg tagget ‘forlagsjakt’

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, «Pappa Pernille», fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når «Pappa Pernille» kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med «Pappa Pernille» også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.