Posts Tagged ‘foreldreskap’

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Verdens beste datter 10 år!

Posted: lørdag 7 juni, 2014 by Tarald in Foreldreskapet
Tags: , , ,

Det er veldig rart å tenke på at det i dag er nøyaktig 10 år siden jeg lå på UNN og så ut på snøværet. 10 år siden min fantastiske datter kom til verden.

De siste åra har gått så fort. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sett henne så ofte. Det er 5,5 år siden jeg forlot henne i Tromsø og flytta til Oslo. Jeg så ingen annen utvei og det var det beste for alle parter, likevel gjør det jo vondt. Kanskje spesielt på en dag som denne, bursdagen. Samtidig gjør tanken på å arrangere barneselskap meg direkte dårlig, så det er ingen tvil om at hun har det best i Tromsø hos sin far.

Fordi flyttinga var min avgjørelse, har jeg lenge nekta meg selv å savne henne. Nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan innrømme at jeg savner henne og at det gjør vondt. Jeg sørger over den tida som har gått uten henne. Fortsatt uten at jeg angrer på valget. Derimot er jeg bitter på omstendighetene som gjorde det nødvendig å flytte fra henne; Rikshospitalet, barnevernet (som henla saken, men skremte meg), sykdommer og dårlig økonomi.

Hun klaga en gang over at jeg ikke skrev om henne på bloggen. Dermed forklarte jeg henne at jeg ikke ønsker å utlevere henne til slemme mennesker. Derfor anonymiserer jeg henne. Hun skal få friheten til å velge sine kamper selv, ikke bli påført mine.

I løpet av de ti åra hun har eksistert har jeg lært å sette stor pris på henne. Hun er sosialt intelligent, reflektert og flott – jeg er utrolig stolt av henne! I løpet av de neste 10 åra regner jeg med å bli omtrent dobbelt så stolt, selv om det ikke virker mulig. Og jeg gleder meg til å tilbringe noen uker med henne i sommer!

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant. (mer…)

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå. (mer…)

Denne uka har jeg begynt å jobbe i barnehage. To dager i uka skal tilbringes blant 2-4-åringer. Det er en slitsom jobb med høyt støynivå og en del fysiske påkjenninger. Jeg regner meg ikke for å være spesielt flink med barn, men man kan venne seg til det meste og det finnes helt klart verre jobber (les: service-jobber).

(mer…)

Farsdag

Posted: søndag 9 november, 2008 by Tarald in frigjøring, Trans
Tags: , , , , , , , ,

En del transmenn har et sterkt ønske om å være pappa. En del vil for alt i verden ikke kalles mamma. Jeg har ikke de sterke følelsene rundt det. Man kan definere «mor» på flere ulike måter:

  • en rolle med et sett rolleforventninger som bør oppfylles. Jeg har aldri passa i den rolla og har avvist alle forventninger til den.
  • en funksjon. Mor er den som har født og evt. amma barnet. For meg er «mor» en funksjon jeg i alle fall har hatt.
  • en forelder av hunkjønn. En betydning som ikke inkluderer meg.

(mer…)

«Mamma er mann» – intro

Posted: søndag 20 juli, 2008 by Tarald in Trans
Tags: , , , ,

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For å lese mine tanker om trans-foreldreskap må du ha passord. Legg igjen en kommentar her med e-postadresse, så får du passordet tilsendt.