Jeg var en gang… abortmotstander

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Verdens beste datter 10 år!

Det er veldig rart å tenke på at det i dag er nøyaktig 10 år siden jeg lå på UNN og så ut på snøværet. 10 år siden min fantastiske datter kom til verden.

De siste åra har gått så fort. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sett henne så ofte. Det er 5,5 år siden jeg forlot henne i Tromsø og flytta til Oslo. Jeg så ingen annen utvei og det var det beste for alle parter, likevel gjør det jo vondt. Kanskje spesielt på en dag som denne, bursdagen. Samtidig gjør tanken på å arrangere barneselskap meg direkte dårlig, så det er ingen tvil om at hun har det best i Tromsø hos sin far.

Fordi flyttinga var min avgjørelse, har jeg lenge nekta meg selv å savne henne. Nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan innrømme at jeg savner henne og at det gjør vondt. Jeg sørger over den tida som har gått uten henne. Fortsatt uten at jeg angrer på valget. Derimot er jeg bitter på omstendighetene som gjorde det nødvendig å flytte fra henne; Rikshospitalet, barnevernet (som henla saken, men skremte meg), sykdommer og dårlig økonomi.

Hun klaga en gang over at jeg ikke skrev om henne på bloggen. Dermed forklarte jeg henne at jeg ikke ønsker å utlevere henne til slemme mennesker. Derfor anonymiserer jeg henne. Hun skal få friheten til å velge sine kamper selv, ikke bli påført mine.

I løpet av de ti åra hun har eksistert har jeg lært å sette stor pris på henne. Hun er sosialt intelligent, reflektert og flott – jeg er utrolig stolt av henne! I løpet av de neste 10 åra regner jeg med å bli omtrent dobbelt så stolt, selv om det ikke virker mulig. Og jeg gleder meg til å tilbringe noen uker med henne i sommer!

Når mamma ikke får lov til å finnes

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant. Les videre

DLD: Overvåk meg!

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå. Les videre

«Hvem er du sin pappa?»

Denne uka har jeg begynt å jobbe i barnehage. To dager i uka skal tilbringes blant 2-4-åringer. Det er en slitsom jobb med høyt støynivå og en del fysiske påkjenninger. Jeg regner meg ikke for å være spesielt flink med barn, men man kan venne seg til det meste og det finnes helt klart verre jobber (les: service-jobber).

Les videre

Farsdag

En del transmenn har et sterkt ønske om å være pappa. En del vil for alt i verden ikke kalles mamma. Jeg har ikke de sterke følelsene rundt det. Man kan definere «mor» på flere ulike måter:

  • en rolle med et sett rolleforventninger som bør oppfylles. Jeg har aldri passa i den rolla og har avvist alle forventninger til den.
  • en funksjon. Mor er den som har født og evt. amma barnet. For meg er «mor» en funksjon jeg i alle fall har hatt.
  • en forelder av hunkjønn. En betydning som ikke inkluderer meg.

Les videre

«Mamma er mann» – intro

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For å lese mine tanker om trans-foreldreskap må du ha passord. Legg igjen en kommentar her med e-postadresse, så får du passordet tilsendt.

«Mamma er mann»

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For oss foreldre er nok ideen om at barnet også må få valget om å komme ut det vanskeligste å forholde seg til. Siden dattra mi er så liten, har jeg vært nødt til å ta det valget for henne. Det betyr at jeg er åpen for min egen del, men ikke snakker om henne offentlig. Omtrent samtlige medier har bedt om bilde av oss sammen eller i alle fall at jeg skal si noe om henne. Det har jeg unngått. Samtidig er det av og til vanskelig å trekke klare grenser så lenge hun ikke selv har begrep om konsekvenser og kan fortelle meg hva hun ønsker. Ikke minst forandres hennes innstilling minst en gang i måneden.

I begynnelsen gikk jeg ut fra at det var til hennes beste å slutte å si «mamma» og heller oppmuntre henne til å bruke navnet mitt. Jeg ønsker å begrense hvor utsatt hun er for andre menneskers fordommer og ser for meg at hun kan få rare blikk den dagen alle ser at jeg er mann og hun fortsatt kaller meg «mamma». Samtidig vil jeg minske følelsen hun kan få av å miste mammaen sin og har ikke forbudt henne å bruke det ordet. De fleste synes det er vanskelig å bruke mannlig pronomen om en som omtales som «mamma». «Han mamma» faller ikke helt naturlig i de fleste munner, for å si det sånn. Så selv om jeg blir kvalm hver gang noen omtaler meg med kvinnelig pronomen, innser jeg at det er noe jeg må tåle for min datters del.

De to utrederne på GID-klinikken, som ellers var enige i alt, var uenige i synet på barn. Mens den ene mente jeg måtte erkjenne fødselen av min datter som en voldtekt av min egen kropp, mente den andre at jeg av hensyn til dattra mi ikke burde være mann. Satt på spissen mente den ene at jeg burde tatt abort og den andre at det var bedre med ingen mamma enn en mamma som er mann. Jeg nekta å samarbeide på de premissene.

“To see the happy, content person she’s become (even if that person is a man), it
just warms my heart. That kind of happiness… well I hope everyone gets a
chance to see that in someone they love” .- Leslie Q, age 24

Barn fortjener foreldre som er ærlige og står for den de er. Ingen barn bør ansees som en feil. Den som så mye som antyder at mitt barn er en feil eller at hun bør oppfatte meg som en feil fortjener en på trynet! Mitt barn skal ikke traumatiseres av holdninger fra utenforstående såfremt jeg kan gjøre noe med det.

“It’s really confusing because my father wants my sister and I to call her
mom. But she isn’t my mom. It’s really hard to be never able to use the word
Dad, especially because I do have one” . – Emma S., age 14

“What do I call her? What do I refer to her as? How weird is it to say ‘my dad’
and then immediately say ‘her’?” – Katie B., age 23

Den ene utrederen mente at jeg skulle oppmuntre min datter til å si mamma, den andre at jeg burde forby det. Og jeg ble like provosert av begge deler. Så jeg lar henne velge. Hun er veldig sosialt kompetent og kommer sikkert til å bestemme seg for om hun vil fortsette å si mamma selv når skjegget gror.

Mitt inntrykk er at min datter har betydelig mindre problemer med min prosess enn de fleste synes hun burde. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være åpen, svar på spørsmål og snakke sammen. Helt siden dattra mi ble født har jeg insistert på å se henne som et menneske og respektere henne for den hun er. Jeg tror det er bedre å forklare ting som hun kanskje ikke forstår ennå, enn å si at hun er for liten til å forstå eller at det bare er sånn. Det er også viktig for meg å lære henne at foreldre er mennesker med egne liv og følelser. Og samtidig vektlegge at foreldre er voksne som skal ta vare på seg selv. Så langt ser jeg ut til å ha lyktes med akkurat disse tingene i alle fall. Hun er harmonisk og mer sosialt kompetent enn jeg noen gang har vært, i tillegg til rimelig kjønnskonform, med prinsesse-/barbie-/hester/stæsj-oppheng.

Jeg prøver også å gi min datter nok rom til følelser jeg ikke nødvendigvis liker. Det skal være ok å være lei seg eller sint. Samtidig er det utrolig godt når hun uttrykker stolthet eller aksept. Jeg har stor tro på at dattra mi er og vil bli i stand til å takle de forandringene vi har vært gjennom og de som kommer. Det vil ikke si at jeg tror det vil bli uproblematisk. Vi får ta det som det kommer. Det er i alle fall ingen grunn til å påføre henne problemer slik psykologen på GID-klinikken og den anonyme melderen til barnevernet forsøkte å gjøre.

Ikke minst tror jeg det er sunt at hun har en familie med mor far og barn hos sin pappa. Det vil gi henne pusterom når hun evt. føler at trans-greia blir for intens og en normalitet som i alle fall resten av samfunnet anser at hun trenger.

Verdens beste unge!

Jeg pleier ikke skrive om dattra mi, men nå må jeg gjøre et unntak. Jeg er en av verdens to heldigste foreldre. Dattra mi fylte tre år i sommer og er skjønn, snill og utrolig selvstendig. Dette tror jeg er iboende egenskaper som jeg tror hun har fått utvikle mye takket være meg. Hun har alltid vært veldig sosial og omgjengelig. Hun er opptatt av å fungere i samspill med andre mennesker og klarer det. Hun viser omsorg/beskyttelsestrang overfor både voksne og barn, og er kreativ.

Dette er vel ting som de fleste foreldre ville si om sine barn, og jeg påstår da heller ikke at jeg er nøytral i denne saken. Jeg elsker henne over alt på jord! Det rare er at alt dette bekreftes av folk rundt henne. I dag har jeg hatt en smule dårlig samvittighet for at hun har hatt barnevakt to dager på rad – to ulike barnevakter. Det er over et halvt år siden sist hun hadde barnevakt utenom familien, så hun er ikke vant til det. Likevel har det gått utrolig fint.

Jeg tror noe av årsaken er at jeg forklarer ting og forbereder henne på hva som skjer. Syns hun forstår mye til å være bare tre år, av og til nesten for mye. Hun føler seg også åpenbart sikker på at jeg kommer hjem igjen og klarer fint å sette egne grenser sammen med fremmede. For eksempel sa hun klart i fra både i går og i dag når hun ville legge seg, at hun ville sove alene og at lyset skulle slåes av.

Hun har en flott humor og en lysende logikk som kan få hvem som helst til å se ting på nye måter. Det er utrolig fascinerende hvordan hun pusler sammen virkeligheten til et forståelig bilde. Jeg blir voldsomt imponert! Nå er hun ingen engel alltid, og hun har for lengst forstått hvordan man kan manipulere andre mennesker, både voksne og barn. Men jeg tror at med rett oppdragelse vil det bare være nyttig for henne. Verden er ikke paradis.

Jeg er så stolt av den ungen! Det kan bli noe stort av henne. Rettelse: Hun kommer til å få stor, positiv betydning på folk uansett hva hun gjør med livet sitt. Som forelder er det deilig å vite at ungen din har alle forutsetninger for å lykkes. Jeg er utrolig heldig!

Ingen grunn til bekymring

Det finnes ikke så mange transkjønna foreldre. De færreste har møtt noen. Det er en kjent sak at fordommer ofte oppstår fordi man mangler kunnskap og er redd for det ukjente. Denne ukas folkeopplysning dreier seg derfor om det. Derfor vil jeg sitere en fagartikkel av dr. Richard Green fra International Journal of Transgenderism:

«Available evidence does not support concerns that a parent’s transsexualism directly adversely impacts on the children.»

Ganske klart til å være en fagartikkel syns jeg. Hele artikkelen kan leses her.

Dette ble skrevet like etter at jeg hadde blitt meldt anonymt til barnevernet. Les bekymringsmeldinga (passordbeskytta). Til tross for at min transseksualisme var hovedpoenget i meldinga, tok barnevernet ikke kontakt med GID-klinikken eller la vekt på noe av den dokumentasjonen jeg skaffa til veie om temaet. Til tross for at ingenting bekymringsverdig dukka opp, fortsatte de likevel saken og avslutta den først like over nyttår 2008.

Oppdatert september 2008